Landbruk og seterdrift

Ved midten av 1800-tallet var det grovt sett tre typer grunneiere i Malvik; den selveiende bonde (gårdbruker), småbrukeren og borgeren.

Jordbruket var ennå i 1850 årene et allsidig høstingsbruk med liten produksjon på store arealer. Også husdyrbruket var et høstingsbruk hvor jordbrukerne ikke hadde annet fôr til dyra enn det naturenga gav.

Et nytt og mer produktivt jordbruk utviklet seg rundt 1875 da det ble lagt om til mer intensiv drift med bruk av kraftfôr, gjødsel, gressfrø og vekselbruk.

Folket på husmannsplassene var jordbruksfamilier som ikke hadde egne gårdsbruk. I følge folketellingen i 1875 var det 157 husmannsplasser av ulik størrelse i Malvik. Det var enorme klasseforskjeller i bygdesamfunnet. I 1890 var det 120 husmenn igjen i Malvik. Nye næringer og spesielt utvandring til Amerika førte da til en rask oppløsning av husmannsvesenet.

I flere hundre år, fram til slutten av 1800-tallet, var det lovbestemt at bøndene skulle holde buskapen på setra om sommeren. I alt er 35 setervoller registrert av Malvik Historielag. Fossengårdene holdt i gang seterdrift fram til på 1950-tallet og Gudrun Fossen forteller om en sommer på setra.

6.1 Landbruket

 

Fra Malvik Bygdebok leser vi:
Ved midten av 1800-tallet var det grovt sett tre typer grunneiere i Malvik; den selveiende bonde eller gårdbruker, småbrukeren og borgeren eller embetsmannen. Det 18. århundret betød en overgang til selveie for svært mange, og samtidig førte befolkningsøkningen med seg deling av mange gårder. Folk utenfra, fra andre bygder eller utenfor bondesamfunnet, sto for en annen utvikling med samling av større jordeiendommer i Malvik. Blant annet kjøpte Johan Richard Krogness gården Karslyst i 1850. Overprokurator Fredrik Timme kjøpte, og solgte, Midtsand, Stokkdal og Vullum nordre. I 1891 kjøpte generalkonsul Adolf T. Øyen gården Midtsand.

Jordbruket i Malvik var ennå i 1850-årene et allsidig høstingsbruk. Driften la beslag på store arealer, men det ble produsert relativt lite pr. arealenhet. Det var enskiftebruk, minimal gjødsling og dårlige og primitive kultiveringsredskaper. Husdyrsektoren var et rent høstingsbruk, dvs. at jordbrukerne ikke hadde annet for til dyra enn det naturenga gav. I det hele var det en tildels primitivt drift som gav magert utbytte, både av korn og melk.

Et nytt og mer produktivt jordbruk nådde Malvikbonden rundt 1875, da det ble lagt om til mer intensiv drift. Stikkord var vekselbruk, kunstig eng (bruk av gressfrø), bruk av handelsgjødsel og av kraftfôr. Også på det tekniske området skjedde det store endringer med innføring av slåmaskin, såmaskin, treskverk, gjødselspreder, separator, osv.

For å fremme omsetning og foredling gikk jordbrukerne i Malvik på denne tiden sammen i organisasjoner som for eksempel meierier og forskjellige innkjøpslag.

I fotoarkivet til Historielaget Hommelviks Venner har vi funnet noen gamle bilder.

6.2 Husmannsvesenet

 

Fra Malvik Bygdebok leser vi:
Mange av stedsnavnene i Malvik i dag viser tilbake på tidligere husmannsplasser, som Murevigen, Moen, Roten, Vighammer-løkken, osv. I følge folketellingen var det i 1875 i alt 157 husmannsplasser av ulik størrelse i Malvik.

Folket på husmannsplassene var jordbruksfamilier som ikke hadde egne gårdsbruk. De måtte jobbe for gårdbrukeren og var gjennom bindingen til plassen og de plikter de hadde overfor husbonden en stabil arbeidskraft. Det spilte en stor rolle for husmannen hvor stor gården til husmannen var, om driften var rettet mot salg eller eget forbruk.Mulighetene til å ta seg eget arbeid; som skogsarbeid, verksarbeid, fiske eller håndverk kunne også være viktig for husmannen.

Noen husmannsfamilier klarte seg antakelig nesten bare med matvarer av egen avling, men det var sikkert ikke hovedregelen. Husmannsplassene stod for godt under 1/5 av alt som ble dyrket i Malvik i 1875 og eide hver fjerde ku og vel 3/5 av sauene.

En kan ikke uten videre si at husmennene i Malvik var den økonomiske underklasse i bygda. Som i andre yrkesgrupper var det store variasjoner - fra relativ velstand til ytterste fattigdom. Husmenn uten jord, dagsarbeidere og tjenere hadde det vanskeligst og levde under mer utrygge kår. For disse folka var det et framskritt å få en husmannsplass.

I 1851 fikk vi husmannsloven som har karakter av en vernelov for husmennene. Alle utmarkshusmenn skulle få livstidsfeste. Arbeidsplikta ble avgrenset og husmannen ble sikret vederlag for utbedringer han hadde gjort på plassen.

Det som skaper standsforskjell i et bygdesamfunn er særlig ætt, økonomi, størrelse på gården og eiendomsforholdene. Alle disse faktorene var med og avgjorde den sosiale stillingen til husmannen. Klasseforskjellen varierte fra mann til mann, fra gård til gård og fra grend til grend. Etter hvert som tallet på husmenn øket måtte de ta til takke med mindre og dårligere plasser. Derved sank mange husmenn ned i en dyp fattigdom. Størst var forskjellen like før utvandringa til Amerika kom som en befrielse for de overbefolkede bygdene. Som følge av utflyttingen ble overskuddet på arbeidkraft redusert og husmennene ble mer respektert og selvstendige. Husmennene sa fra seg plassene, kjøpte tomter i tettstedene hvor de kunne få arbeid, og flyttet husene dit. Deler av Johan Nygaardsvolds gate og nedre del av Selbuveien er den dag i dag et vitnesbyrd på denne prosessen som førte til slutten på husmannsordningen.

I 1890 var det 120 husmenn igjen i Malvik. Nye næringer, arbeid i Trondheim, og utvandring til Amerika førte til en rask oppløsning av husmannsvesenet. I Malvik hadde det også betydning at kjøringen av malm, trekull og varer til Mostadmark Jernverk opphørte i 1880.

6.3 Seterdrift

 

Fra turkartet til Malvik IL leser vi:

På 1500- og 1600-tallet økte husdyrholdet. Det var lovbestemt at bøndene skulle holde buskapen på setra om sommeren, og slik ble utmarka meget viktig. I følge matrikkel av 1723 var husdyrholdet i Malvik totalt registrert med 138 hester, 583 storfe, 414 sauer og 342 geiter. Buskap fra gårder og plasser som ikke hadde egen seter ble satt bort til de som hadde seterrett. Seterdriften ble i hovedsak avviklet omkring 1900 årskiftet. Malvik Historielag foretok i 1987 en registrering og stedfesting av setervollene. I alt er 35 voller angitt med sine navn på turkartet.

Høydepunktet for seterdrifta i Malvik lå før 1860/1870 åra. Da meieridrift startet i 1880 lønte det seg bedre for gårdene å levere ferskmelk direkte til meieriene enn å foredle melka på setrene. Utover i siste halvdel av 1800-tallet ble det også både dyrt og vanskelig å få tak i arbeidskraft. Seterdrifta var lang, ofte 12-14 uker innenfor tidsrommet 1. juni til 29. september (Mikkelsmess).

Om budeiene skrev lokalavisa Homla i mars 1899 : "Malvik meieri's interessentskap har besluttet at afholde en fest for sine budeier i løbet af vaaren. Man faar haabe, at uttryk som "De e bærre ei budei" o.l. ikke herefter vil blive udtalt gjennom dannede folks mund inden Malviks grænser."

 

Gudrun Fossen forteller om livet på Setra:

Fossengårdene hadde to setre. Fosslivollen og Setra på nordsiden av Foldsjøen. Setra ble kjøpt av Hans Sæter i 1898, etter at han hadde bodd der i mange år. Dette året fikk alle gårdene mulighet til å kjøpe setrene fra Hommelviken og Mostadmarken Jordegods som var eid av Nicolai Jenssen. Hans Sæter flyttet til verketsplassen Dalen i 1904 og solgte da Setra til farfar, Esten Fossen.

 

 

Fra Fossen dro vi til seters i slutten av juni. Vi måtte ha med alt oppover; kuband, redskaper, mat i kiste, sengeklær, karr osv. Det var gjerne omkring 10-12 kyr og 3-4 geiter som ble drevet opp til setra, samtidig som alt utstyret ble kjørt opp med hest og kjerre. Dersom kjøreforholdene var dårlige, kunne det hende at vi måtte lesse over på slede oppe ved Dala. Vi dro ned fra setra når snøen kom, gjerne i oktober måned.

For oss unger var det både artig og slitsomt på setra.Vi måtte opp slik at kyrne kunne melkes før kl. 7 og etter melkingen måtte vi ha dem ut i marka. Vi måtte ofte jage dem langt vekk for at de ikke skulle komme tilbake og inn på seterjordene. Klokken 6 på kvelden var det melking igjen og kyrne måtte ofte hentes fra steder langt unna. På dagtid ble seterjordene slått, høyet raket sammen og kjørt inn på låven. Høyet ble kjørt hjem til gården om vinteren, helst på dager med godt sledeføre.

Vi jentene måtte ut å plukke multer og bær og vi bar vann til mor på kjøkkenet. Vi var fem søstre hvorav en var hjemme og passet på gården. Vi hadde fem brødre. Gutta hogget masser av ved spesielt til koking av vann for å fli opp kjeler, karr og utstyr. Bekken var god å ha til bading på varme dager. Det var bygget en liten demning i bekken slik at vi kunne dukke godt under.

På setra melket kyrne veldig godt på grunn av det kraftige gresset. Først ble melken separert, det vil si at melken ble slynget og rømme skilte seg fra den lettere melken. Melken ble kokt til gomme og ost. Av geitemelken kokte vi rød ost. Rømmen ble kjernet til smør. Av kjernemelken fra rømmen ble det kokt en litt syrlig, men god grøt. Grøten ble også brukt til fisk, når det var tomt for medbrakte poteter. Alt av melken ble utnyttet.

Søndagene på setra kunne være spesielt spennende for oss unger. Da ble det kokt rømmegrøt, stekt vafler og kokt kaffe. Det kom alltid masse folk opp fra bygda "for å se om seterfolket". Det kunne bli lange kvelder under oljelampene, med varme fra peisen, strikking og tjuvlytting, mens de voksne satt oppe å fortalte historier og jabbet. Oppe på loftet var det 4 veggfaste senger og vi lå to og to unger i hver seng. Vi måtte i seng for neste dag var vi alltid oppe for melking før klokken 7. Over døra på setra hadde noen skåret inn med kniv :"Stakkars liten gjetergut-seint i seng og tidlig ut."

Siste dag før turen nedover til Fossen på høsten laget mor gomball - det var alltid en populær dag for besøk fra bygda!

Fossengårdene holdt igang seterdrifta fram til 1952, da far døde. Vi "ungdommene" hadde da også fått fast arbeid og seterdrifta var ikke så viktig for familieøkonomien. Senere hadde vi dyra opp for sommeren; kviger som gikk med kalv, oksen, ungdyr og hestene. Dyra gikk fritt på beite og vi var jevnlig på tur for å se til dem.