Grip barna i å gjøre noe bra

Kanskje en noe dårlig oversettelse av begrepet "Catch them doing good", men poenget er som følger:

Ros er bra for barn. Gjennom ros opplever de at de mestrer og de lærer ut i fra hva de får til - i motsetning til at de lærer ut i fra hva de ikke får til. Dersom du sier "Så bra at du hang opp jakka di når du kom hjem. Det gjør meg glad!" har du fokus på det barnet mestret - det barnet fikk til - og barnet deler det fokuset.

Dersom man er sliten og trett etter en lang dag på jobben, kan det være mer fristende å si "Flott at du hang opp jakka di for en gangs skyld! Det hadde vært fint om du kunne gjort det hver dag, isteden for å kaste den på gulvet som du pleier, åhh da blir jeg så lei at .... (bla, bla, bla - nå har barnet for lengst sluttet å høre etter)". Avmaktsfølelsen og frustrasjonen gjør at vi føler behov for å slippe ut de tankene, noe som er forståelig. Det virker dessverre mot sin hensikt, for ungene skjermer seg mot tiraden og hører ikke etter. Det de får med seg, er at det er noe de ikke har mestret. De får fokus på at de ikke får det til. De forstår at det er viktig å henge opp jakka, men de forstår også at "mor/far synes jeg ikke er flink til å henge opp jakka".

Dersom man heller velger å fokusere på de gangene barnet har lyktes, vil resultatet fremdeles bli at de forstår at det et viktig å henge opp jakka, men de vil også lære at de får det til og at "mor/far synes jeg er flink til å henge opp jakka". Forskjellen er ett ord ("ikke"), men betydning av de to ulike setningene er svært viktig for barnets utvikling.

Å bruke ros har ingen bieffekter. Barnet lærer gjennom å ha fokus på det barnet får til og mestrer, og utvikler selvtillit. Det er dog viktig at rosen er spesifikk. Dersom vi sier til et barn: "Du er flink!" så er det et hyggelig og positivt utsagn, men det gir ingen eller liten henvisning til hva vi synes barnet er flink til. Hvis vi heller sier "Du er flink som husket å henge opp jakka!", vet barnet nøyaktig hvilken handling som gjorde at den voksne ble fornøyd og hva barnet var flink til. Det gjør det lettere for barnet å gjenta handlingen, fordi det er behagelig og godt å få ros av sine foreldre.

Man kan bruke ros som et verktøy, ved å ha spesielt fokus på en bestemt handling. Jørgen synes det er vanskelig å henge opp jakka. Da bestemmer vi oss for at vi skal gi Jørgen ros hver gang vi kommer hjem og han har hengt opp jakka. Vi skal gi spesifikk ros: "Så flott at du hang opp jakka di! Det var kjempefint!". Det gjør at Jørgen (kanskje) blir glad, og at vi voksne blir glad. De gangene Jørgen ikke lykkes, og jakka ligger på gulvet, skal vi si "I dag var det vanskelig å henge opp jakka ser jeg, men jeg er sikker på at du klarer det i morgen. Gå og heng opp jakka di nå, er du snill." Har man konsekvent fokus på en bestemt handling som man vet Jørgen har vanskelig for å gjøre, øker man sannsynligheten betraktelig for at han gjør handlingen ved å rose han når handlingen utføres. Dermed har man samtidig mindre fokus på de gangene det ikke går så bra.