Malvik kommune er rik på vilt, både med hensyn til artsmangfold og antall. I kommunens viltrapport (Bangjord, 1994) er tilsammen 244 viltarter omtalt, henholdsvis 194 fuglearter, 4 krypdyrarter, 4 typer amfibier og 42 forskjellige pattedyr. For å kunne forvalte viltet etter viltloven, er det viktig at kunnskapen om viltet og dets krav til leveområder er så god som mulig. Kommunen baserer sin viltforvaltning på viltkartet som viser de viktigste viltområdene og områder med sårbar natur.

Ville fugler og dyr i nærmiljøet er for svært mange en vesentlig trivselfaktor,

Malvik Jeger & Fiskerforening (MJFF) arbeider for allmenhetens og medlemmenes muligheter til positiv aktivitet i nærmiljøet. Foreningen leier bl.a. fiskerettigheter og selger kort til alle fiskeinteresserte. Fiskekort til Homla kan også kjøpes av elve-grunneiere.

I Hommelvik er områdene langs Homla tilrettelagt med turstier, fiskeplasser og aktivitetsområder. De nederste 5 km av Homla er lakseførende. Det blir tatt mest smålaks i Homla (1 til 4 kg) og i gode år fiskes over 1000 kg.

Fritidsfiske i Foldsjøen er sterkt redusert etter innføring av gjedde i 1989/90, men fiske etter ørret og kan være godt i andre vann, elver og tjern i marka.

Det meste av kommunen er et godt "elgland". Elgbestanden er raskt voksende og kvote for jakt er typisk opp mot 100 dyr. Det drives også utsrakt småvilt og fuglejakt i områdene rundt Mostadmark og Homlavassdraget.

Naturfotograf Jon Østeng-Hov forteller i Homla-Foldsjøvandringen om de mest spennede og særegne dyr og fugler som vi kan oppleve i Malvik.

 

 

 

9.1 Malvik Jeger- og Fiskerforening

Faktaopplysninger: MJFF ble stiftet i 1938 og har eksistert sammenhende siden den gang. Foreninga har pr 1/1-99 327 medlemmer og er i vekst. Formålet er i dag, som den gang, å jobbe for tilrettelegging av jakt og fiske for allmennheten, samt å drive aktivt viltstell og fiskekultivering. MJFF har for tiden tilhold i sitt medlemshus beliggende på Hommelvik jernbanestasjon.

Aktiviteter: Januar: Årsfest for medlemmene. Februar: Årsmøte, treningssamling for stående fuglehunder, storviltkveld på Ivermoen. Mars: Isfiskekonkurranse. April: Hundeutstilling for stående fuglehunder. Mai: Natursti for allidretten på Vikhammer og i Hommelvik. Oktober: Skogsfuglprøve. I tillegg avholdes det ett til to medlemsmøter i året.

Jakt og fiske:

• Ca 40 000 mål jaktterreng for småviltjakt, fordelt på tre terreng, beliggende mellom Hommelvik og kommunegrensa til Selbu. Hovedsakelig er dette skogsfugl og hareterreng. Alt terreng er lett tilgjengelig.

• Ca 5 km lakseførende elvestrekning i Homla, som renner ut i Trondheimsfjorden ved Hommelvik. Elva kan til tider ha god oppgang av smålaks (1-1,5 kg). Her kan en velge om en vil fiske fra godt opparbeidede fiskeplasser i Hommelvik sentrum, eller foretrekker ei typisk villmarkselv i de øvre delene.

• Foreninga disponerer fiske i fire vatn i kommunen. I Bjørndalsvatnet, Svartvatnet og Hosetdammen finnes det kun ørret og fisket i disse vatna er gratis for medlemmer. I Foldsjøen er det gjedde, ørret og litt røye. Foldjsøen ligger langs fylkesvegen mellom Hommelvik og Selbu og er det største av de fire vatna. Her er det muligheter til å sette båt på vatnet fra tilhenger. Alle vatna har lett adkomst (mindre enn 1/2 times gange). I Bjørndalsvatnet og Svartvatnet blir det satt ut fisk i med jevne mellomrom (siste utsetting i 1998). I Hosetdammen reproduserer ørreten naturlig.

• I 1998 overtok MJFF ei hytte og Malvik kommunes grunneierrettigheter på Stavsjøen. Stavsjøen og hytta ligger like ved ABRA-hallen, på vei langs E6 mellom Trondheim og Stjørdal. Stavsjøen har en stor bestand med småfallen ørret og røye. Foreninga håper å kunne starte aktivt med kultivering i sjøen i løpet av 1999. Her avholdes dessuten den årlige isfiskekonkurransen som ikke er beregnet på proffene, men som er lagt opp for hele familien.

           Fotos: Knut Throndsen.

Vilt og fiskebestand
Malvik kommune har pr 1/4 1996 53 vatn med fisk i. Disse er fordelt mellom private grunneiere, Meraaker brug A/S og staten ved Malvik Statsallmenning. Det eksisterer kun kortsalg i noen få private vatn samt Foldsjøen, Hosetdammen, Svartvatnet og Bjørndalsvatnet hvor MJFF administrerer fiskekortsalg. De fleste vatna på statsallmenningen og de private er det ikke fiskekortsalg i. For vatna på statsallmenningen tar en kontakt med Malvik Fjellstyre for fiske. De aller fleste vatna har en stor bestand av småfallen ørret og røye. Flere og flere vatn har dessuten blitt invadert av gjedde de siste 10-15 åra.

Fiskeartene som finnes er: Ørret, Gjedde, Røye og Karruss.

I tillegg har kommunen tre vassdrag som fører anadrome laksefisk. Den største, og den eneste som det drives sportsfiske i, er Homla. Den har både laks og sjøørret. Den har sitt utspring fra Vennafjellet med Nevra, og fra Foldsjøen som er kommunens største innsjø. Den er lakseførende fra Trondheimsfjorden og ca 5 km oppover til Dølafossen som er det største vannfallet i kommunen med ca 50 m fritt fall. Homla renner gjennom Hommelvik sentrum hvor den er lett tilgjengelig, men fra Homla bru på E6 og oppover forandrer den karakter og blir ei typisk villmarkselv med strie fosser og stryk og noe vanskelig tilgjengelighet. Dog lar det seg gjøre og følge vestsiden av elva via en nyanlagt kultursti.

De to andre vassdragene i Malvik som har anadrome laksefisk er Sagelva og Vikhammerelva. Begge disse fører kun sjøørret i gytetida. Her bedrives heller ikke kommersielt sportsfiske.

Malvik har, til tross for sin noe beskjedne størrelse og forholdsvis høye innbyggertall, ganske gode muligheter til småviltjakt. Til sammen kan en kjøpe kort på ca 65 000 mål småvilterreng. Malvik Fjelllstyre administrerer ca 24 000 mål og MJFF administrerer ca 40 000 mål. Terrengene har lett tilgjengelighet fra bilvei. Terrengene er jevnt over ganske kuperte og derfor også vanskelige, men spennende å jakte i. De vanligste viltartene er hare, orrfugl, storfugl, jerpe og rype. Rype finnes stort sett bare i de høyereliggende områder av kommunen på grensa mot Selbu.

Fotos: Historielaget Hommelviks venner, fotoarkivet.



Malvik har også i åra fram til 1996 hatt en ganske stor rådyrbestand. Bestanden ser imidlertid ut til å ha fått en knekk de siste 3 åra, ikke minst på grunn av at gaupebestanden har vært i kraftig vekst. Det ble skutt to gauper i Malvik i 1998. Motorvegen gjennom kommunen, pluss et noe høyt jaktuttak, har også sin del av skylda for at det gikk brått nedover med rådyra. Nedgangen ser imidlertid ut til å ha tatt slutt og det er heller ikke meldt om rovdyrskader i Malvik sommeren/høsten 1998. Her administreres jaktutleie av private grunneiere og av Meraaker brug a/s.

Det er også etablert en beverfamilie i Malvik. Denne ble først observert i kommunen høsten 1996 og oppnådde fort oppslag i pressen med neddemming av veger o.s.v. Det ser imidlertid ut til at den nå har etablert seg for godt i ytre Malvik, og dermed kan vi føre en ny art inn på viltkartet.


Klikk på bildene for å se statistikk fra MJFF

9.2 Dyr og Fugl i Malvik

 Tekst og foto: Jon Østeng Hov.

 Tiur.

I Malvik forekommer tiuren regelmessig, men det er ikke mange hekkefugl. Tiuren oppholder seg vanligvis i barskogsområdene mellom 200-350 meter over havet. Den er mest tallrik i furudominert skog om vinteren. Omkring ti spillplasser er registrert i kommunen. Flere av disse er dessverre utradert pga. skogsdrift og andre trues på samme måte. Bestandsnedgang er registrert flere steder i regionen siden sist på 1980-tallet.

Tiuren er vår største skogsfugl og kan oppnå ei vekt på bortimot fem kilo. Når den blir oppskremt i storskogen, bakser den av sted med høylytte vingeslag. Da høres det at det er en tung fugl som letter.

Om vinteren spiser tiuren for det aller meste furunåler. På en dag kan den ha i seg nesten en halvkilo med slik føde. Enkelte populære furutopper som blir besøkt gjennom flere år, kan til slutt dø av beiteskadene. Slike topper kan man ofte sjå når man går i furuskog. Er man heldig på skituren ute i skogen en kald vinterdag, kan man sjå en eller flere tiurer sitte i rimete topper og beite. Det er et mektig syn. Om sommeren flytter tiuren ned på bakken for å finne maten der. Da er det ulike planter som er kosten. Om høsten spiser den en mengde bær av forskjellige slag.

Mest kjent er tiuren for sitt vårspill. Tiurleiken kalt. I april-mai samles tiurene på plasser som kan være brukt av generasjoner gjennom åra. Og som de skogsfuglene tiurene er, ligger spillplassene oftest i gammelskog av furu eller gran. I de senere tiår har tiurbestanden gått tilbake, derfor finner man sjelden nå leker med mange tiurer. Det vanlige er som oftest fra to-tre og opp til en sju-åtte. Tiurens make kalles røy, og det er sjølsagt de som er hovedattraksjonen på leiken. For den brunstige tiuren vil gjerne føre sine gener videre, og det må han ha noen til å hjelpe seg med. Derfor er røyene så viktige for ham den tida de er med i det erotiske spillet. Moderne skogsdrift har rydda ut mange tradisjonelle og viktige tiurleiker. Dette er vel en av årsakene til at tiurbestanden har hatt en betydelig tilbakegang i vår tid.

Tiuren er symbolet i kommunevåpenet til Malvik kommune.

 Haren.

Haren er vanlig i Malviks utmarksområder. Det er betydelige svingninger i bestanden. I 1980-årene var det relativt stor bestand, trolig pga. uvanlig lav rødrevbestand (grunnet skabb) i samme periode.

 Om man laget en undersøkelse på hvilket ville dyr vi kjente best, tror jeg haren har villet stått øverst på lista. Den kjenner alle, fra små barn til storbybeboeren. Kanskje er det på grunn av dens ekstremt lange ører.

 I våre folkeeventyr fikk den rollen som den litt dumme og naive deltakeren. Men haren er hverken dummere eller mere naiv enn andre dyr, den er bare mere uskyldig. Den går gjennom livet uten liksom å være til skade for andre. Ikke er den rovdyr, og ikke er den hissig som enkelte hjortedyr kan være. Sjøl om det går historier om at harer har skambitt harehunder og harejegere. Men dette er trolig mere vandrehistorier en fakta. Men hvem ville ikke forsøke å bite fra seg om man ble jakta på?

 Haren er stort sett taus, men enkelte harejegere har berettet om fryktelige skrik fra haren når den er blitt skadeskutt. Det har faktisk hendt at noen har sluttet med harejakt nettopp på grunn av disse skrikene.

 Haren er pelsskifter. Det vil si, at den har én pels som passer sommeren og én som passer vinteren. Sommerpelsen er litt mørk gråbrun, iallefall på ryggen. Fargen blir lysere på undersiden og på føttene. Om vinteren er den nesten helt hvit, det er bare ørene som har svarte spisser. De svarte spissene finnes også i sommerdrakten.

 Haren spiser utelukkende plantekost. Om vinteren går det mye på kvister og bark. Populært er det om man i vedskogen legger igjen toppene av løvtrær. Dette vil haren oppsøke fort. Når barflekkene vokser på setervollene om våren, er haren der for å finne de første grønne spirene. Disse er blitt kalt groharer gjennom tidene. For ei tid var det lov å skyte haren på groa. Da lå gubbene på setra om vårnatta og jakta på groharene.

 Rådyr.

 Rådyr ble først registrert i regionen omkring 1900, men først sist på 1940-tallet foreligger de første registreringene i Malvik. Bestanden av rådyr økte forsiktig utover 1950-tallet. Vintrene midt på 1990-tallet var unormalt gunstig for rådyra med hensyn til høye temperaturer og lite snø. Bestanden ser således ut til å greie seg fint. I tillegg til vanlig avskytning blir en del dyr drept i trafikken.

 Rådyret er vårt minste storvilt. Det er vel egentlig lettere å sammenlikne det med Afrikas små grasiøse gaseller enn med både elg og rein. For når man ser dette lille hjortedyret med de spinkle beina, synes man ikke det passer helt inn i den nordiske naturen. Iallfall ikke i snørike vintrer når de basker seg fram med snø oppunder buken. Og slike vintrer er et vanskelig nåløye å komme gjennom for disse spinkle, nærmest "damete" dyra. Mange bukker under i de verste fimbulvintrene. Likevel har de kommet hit av seg sjøl. De er ikke innplantet. Derfor må vi bare godta at de hører vår fauna til, sjøl om det av og til ser naturstridig ut.

For oss mennesker er det lettest og sjå rådyra tidlig på våren når de kommer ut på jordene for å beite av groa, altså de første grønne spirene som kommer opp på barflekkene. Eller om vinteren når de på jakt etter mat og kan søke inn til hus og gårder.

Mange forer rådyra på vinteren. De setter stor pris på potetskrell og frukt. Men det er også de som forer dem med høy. I det siste tilfellet, bør foringa starte om høsten, slik at dyra venner seg til slikt fôr. Venter man til ut i januar eller februar med slik føde, er ikke bakteriefloraen i rådyrenes mage innstilt på dette, og resultatet kan da faktisk bli døden for dyrene. Så moralen må bli: skal man mate rådyra, må man starte før snøen kommer.

Brunsttida til rådyra starter tidligere enn hos de andre hjortedyra. Sist i juli kan bukken begynne å jage geita. Kalvene kommer til verden i mai/juni. Det vanlige er at rådyrgeita får to kalver. Men det fødes også trillinger, og en sjelden gang også firlinger.

Bjørn.

Bjørn er heldigvis et sjeldent streifdyr i Malvik. Bjørnen "forsvant" fra landsdelen i siste halvdel av 1800-tallet. Siste bjørnen i Malvik ble skutt ved Jervfjellet omkring 1890. Bjørneregistreringer etter 1900 er streifdyr som sjeldent oppholder seg i regionen over lengre tid. Streifende bjørn så langt vest dreier seg i hovedsak om yngre hanndyr som har utvandret fra Sverige.

Sjøl om bjørnestammen har øket i Norge de senere år, skal man ha stor flaks for å møte den i skogen. Sjøl om noen historier forteller noe annet, så er den sky overfor mennesker. Med sine skarpe sanser vil den oppdage et menneske lenge før mennesket oppdager den, og da trekker den seg unna. Sjøl om den kan ha en vekt på to-tre hundre kilo, beveger den seg nesten lydløst, sjøl i skoger der det finnes mye tørrkvister på marken.

Bjørnen brøler mye sjeldnere enn folk vanligvis tror. De brøla som folk vanligvis blir skremt av i skogen, kommer som oftest fra hjort eller rådyr. Det sistnevnte har en stygg remjende lyd, som folk ikke forbinder med det vakre dyret, og tror derfor det er bjørnen.

Av og til trekker bjørnen opp i fjellsidene på høsten for å spise bær, men bjørnen er i utgangspunktet et skogsdyr. Der kan den foreta lange vandringer. Spesielt hannene om de er på jakt etter brunstige hoer. Derfor kan man sjå bjørn en plass, og dagen etter kan man sjå samme bjørn tre mil unna, og så tror man det er forskjellige bjørner. Derfor blir det kanskje registrert mer bjørn en det egentlig er.

Bjørnen er en enstøing, og liker ikke selskap fra andre bjørner, når man ser bort fra binne med unger. Det er bare i brunsttida at voksne bjørner søker hverandres selskap. Og brunsttida for våre bjørner er på forsommeren. Ungene kommer til verden i vinterhiet i januar/februar.

De fleste bjørnene har gått i hi mot slutten av oktober. De første hannbjørnene forlater hiet igjen fra slutten av mars og utover. Men binner med unger ligger som oftest lenger.

Når bjørnen går opp på to, er det ikke for å angripe, men for å få bedre oversikt. Så de utstoppede bjørnene som står på to og flekker tenner, er bare et resultat av menneskets fantasi-redsel.

Rødrev.

Rødrev er vanlig i hele kommunen. Bestanden ble betydelig redusert etter at reveskabben spredte seg i 1978/79, men en god bestandsøkning har funnet sted etter 1990.

 

Det er ikke noe rart i at rødreven ble en av hovedfigurene i norske eventyr. Den er et vakkert dyr med elegante bevegelser og oppførsel. Den har velutviklete sanser som skaffer den et fortrinn overfor oss mennesker, som er dens største fiende, både direkte og indirekte. Med indirekte tenkes på alle rever som blir ihjelkjørt av biler på våre veger.

Kommer man reven så nær inn på livet at man får sjå den i øynene, forstår man også hvorfor den fikk den lures rolle i eventyrene. For ansiktsuttrykket gir inntrykk av sluhet og listighet. Men om den er noe mer listig enn andre ville dyr, er vel et diskusjonsspørsmål.

Rødreven er et av de ville dyra som ofte holder til i nærheten av det vi kaller sivilisasjonen. Likevel er den såpass vàr at den sjelden viser seg for oss. I utgangspunktet er den et nattdyr og skjuler seg som regel i ly av mørket.

Sjøl om vi gjennom eventyr og maleriske fortellinger er blitt gitt det inntrykket av at reven er ren kjøtteter, så er det ikke slik. Den er det vi kaller alteter. Den eter like gjerne saftige bær som mus og lemen. På bærmenyen står molte, blåbær og skinntryte. Den glefser i seg mange forskjellige insekter. Stjeler fugleegg, og til og med fisk har den klart å ta. Men smågnagere er nok hovedføden om man ser det over et lengre tidsrom. Reven sier heller ikke nei takk til kadavre, sjøl om de er aldri så råtne. Men i vår karrige natur kan den heller ikke være kresen. Skal den overleve må den ta det som byr seg.

Rødreven har vært et ettertraktet jaktobjekt gjennom tidene, og blitt utsatt for rå jaktmetoder, slik som fotsakser og gift. Nå er det skabben som er revens verste fiende. Det er en sykdom som vi trolig aldri vil bli kvitt.

 Elg.

 Det meste av kommunen er godt "elgland", med gode betingelser for høy elgtetthet. Bestanden har økt betraktelig i de siste 25 åra. Den raskt voksende elgstammen skyldes flere faktorer. Riktig avskytning og gunstigere elgbeite pga. moderne skogsdrift er de viktigste årsakene. Viktige vinterbeiter for elg i Malvik finnes bl.a. i Karlslystmarka, Gjevingsåsen, Bjøndalsåsen og langs Homla og Venna.

 Elgen er vårt største landpattedyr. Med sin levendevekt på tre-fire hundre kilo, og av og til mer, blir elgen lagt merke til der den ferdes. I dag er det vel knappast noen som ikke har sett en elg. Og det er et flott syn. Spesielt en okse med vakkert gevir, den er som et levende natureventyr. Og så stor er den at man har følelsen av å stå foran et forhistorisk dyr.

Det hender at man ser en eller flere elger også oppe på fjellet, men i utgangspunktet er den et skogsdyr. Den liker seg best i blandingsskog med åpne glenner og sletter. Men kan også treffes på i så tett skog at oksen har vanskeligheter med å komme gjennom med sine store horn. Her finner den også maten sin, som utelukkende er vegetabilsk. Om sommeren går det i mange sorter planter, lyng, sopp, lav, gras osv. Spesielt vassplanter er den glad i. Derfor kan man mange ganger sjå den stå ute i skogstjern og beite. Da stikker den sitt store hode ned i vatnet for å få tak i nøkkerosenes stilker. Når den løfter hodet igjen renner vatnet av den i strie strømmer. Da minner den ikke så lite om nøkken i eventyrene.

Om vinteren består kosten av bark, gråvier, seljer, rogn og andre løvtrær. Men den eter også bar, spesielt av yngre furutrær. Derfor kan den gjøre en god del skade på plantefelt vinterstid. Iallfall der flere elger har vinteroppholdssted.

For oss mennesker er det mange kilo godt kjøtt på en elg. Derfor er den blitt et populært jaktobjekt, slik at mange steder har de tidsrekning før og etter elgjakta.

Utenom oss mennesker er det bjørn og ulv som er dens fiender. Samtidig som vei og jernbane tar en mengde elger gjennom året. Bilkollisjon med elg kan også medføre dødsfall blant mennesker.

Fossekall.

Fossekallen forekommer fåtallig langs de fleste vassdrag til alle årstider. Den er påvist hekkende en rekke steder langs vassdragene i kommunen. Høyst sansynlig hekker omkring 20 par årlig innen kommunen. Eksempelvis i bekken fra Hyllvatnet, i Homla, Høybybekken, Øybekken, Trøfossen, Modalen, Vennaelva, Dølafossen, Storelva ved Vikhammer og i Nævra. Det ser ut som at en del av hekkebestanden i Malvik drar sør-østover til sør i Sverige og Finland for å overvintre. Det er drevet ringmerking av fossekall i Malvik siden 1991 og det er merket over 100 individer. Noen individer overvintrer årlig i Homla samt i andre vassdrag i kommunen.

Hvis man ikke reflekterer over tusenårs utvikling og tilpasningsevne, blir man imponert over å sjå nasjonalfuglen vår stå på kald is og dykke ut i vinterelva, og man har lett for å kalde den en tøffing. Men for den er det ikke noe problem, sjølsagt. Hadde det vært, ville også fossekallen trukket ned mot varmere land. Sjøl om man vet at den gjennom lange tider har utviklet seg til dette livet, blir man likevel imponert av å se den dykke ned i det råe elvegåvet i tjue kuldegrader eller mer. Kommer opp på isen igjen mens den fortærer det den har funnet på elvebotnen. Neier på karakteristisk vis et par ganger, så er det ut i vatnet igjen.

Når den attpåtil stiller opp i elegant smokingdrakt, og dykker ned i iskaldt vatn med den største selvfølgelighet, så er det en fugl man blir glad i. Den hører liksom til i den barske norske vinteren. Den er en av oss.

Hele sitt liv tilbringer fossekallen ved bekker og elver, og da vassdrag som det er fosser og strømdrag i. Her finner den sin mat, fortrinnsvis under vatnet, her bygger den sitt reir og fostrer opp sine unger. Reiret bygger den i de fleste tilfeller i berg eller steinlendt terreng. Men den kan også bygge under bruer og i dam-murer. Det hender også den kan ha reiret bak fossen, slik at fuglene må fly gjennom fossefallet for å komme til og fra reiret. De ungene som fødes og vokser opp i slike reir, har fosseduren i ørene fra første stund. Andre lyder hører de ikke de tre ukene reirtida varer. Om en da ser bort fra foreldrenes varselsignal, for de er så skarpe at de skjærer gjennom atskillig sterk fossedur.

I de fleste regulerte elver, eller i de elver som er ekstra sure, har bestanden av fossekaller hatt en negativ utvikling.

Perleugle.

Perleugla finner du regelmessig i marka til alle årstider. I gode smågnagerår kan hekketettheten være svært høy. Eksempelvis ble over 10 par registrert hekkende i 1985. I Malvikmarka ble to par funnet hekkende bare 400 meter fra hverandre tidlig på 1980-tallet.

Det er trivelig å gå i skogen om kveldene på ettervinteren og vårkveldene og høre på perleuglas lokketoner. Ho-ho-ho-ho... drypper hennes lokketoner ut mellom stavstille trær. Det ligger en lengsel i dens rop om noen å dele foråret med. Og døv må den perleuglefrøkena være som ikke hører frierens kvelle bønner. Men som oftest lykkes det for ham å lokke til seg en ledsagerske for vårmånedene - en han kan stifte familie med. Da har han flere leiligheter på gang som han kan by fram. Både gamle svartspetthull og dertil egnede rugekasser som velmenende fugleelskere har hengt opp. I det reiret som tilfredsstiller hennes krav, legger hun sine egg. Antallet blir alt etter mattilgangen. I store museår kan hun legge helt opp til åtte egg.

Dette er vår nest minste ugle, bare 25 cm. høy, og kanskje den triveligste vi har, sett fra et menneskesynspunkt. For den er lite redd oss tobeintinger. Banker man på trestammen der den har tilhold, kommer den opp i hullet og stirrer overraskende ned på fredsforstyrreren. Der kan den sitte en god stund og glåme. Føler den at det ikke er noen fare på ferde, slepper den seg inn i reiret igjen. Men noen få kan være hissig overfor mennesker. Det har hendt at perleugler har fløyet i hodet på folk og rispet litt med sine kvasse klør.

Perleugla hører skogen og kulturlandskapet til. Utenom reirtida ser man den sjelden, sjøl om den kan holde til i nærheten av hus og gårder. Om dagen mens det er lyst sitter den bortgjemt og sover. Men etter at skumringen har falt på, drar den ut på jakt. Og da er det for mørkt for oss mennesker å sjå den.

Men gå ut i aprilkvelden og lytt til den. Det er en fin naturopplevelse.

Lirype.

Lirype forekommer fåtallig året rundt i de høyereliggende deler (over 400 moh.) på Vennafjellet og Jervfjellet. Bestanden svinger og har vært liten siden siste halvdel av 1980-tallet. Enkelte år kan lirypa opptre ganske vanlig.

Vi har to hovedtyper av ryper i Norge. Det er fjellrype og lirype. Navnet røper jo hvor fjellrypa holder til. Lirypa lever i et mere variert landskap, derfor går den under flere navn, slik som dalrype og skogrype. Dette fordi den kan trekke langt ned i skogliene. Sjøl i skoger som har et sterkt innslag av bartrær kan man oppleve den.

Lirypa har et fascinerende og interessant hamskifte. Det er nesten bare de månedene under vinteren at den har en stabil drakt. Den hvite. Ellers er den i forandring hele tida. Fra de første brune fjærene stikker fram på steggens hals sist i mars, til den hvite drakten kommer senhøstes. Den har vårdrakt, sommerdrakt og høstdrakt. Men disse draktene går over i hverandre omtrent hele tida. For det er ikke slik at når våren er omme, så er sommerdrakten der på en dag. Det tar sin tid å skifte. I sommerhalvåret har heller ikke hunnen og hannen like drakter. Så lirypene er som vi, de kler seg etter årstida.

På bildet er en lirypestegg i tidlig vårdrakt. Bildet er tatt i det den strekker hals og sender sine lokkerop utover skogen. Går man i lirypeområder de første lyse timene av vårdagen, er det ikke vanskelig å høre lirypesteggens høyrøstede ekteskapstilbud. Men det er også et varsel til andre stegger, at dette området er opptatt, kommer dere her så kan det vanke bank.

Når man ser på mengden av jegere, så er nok lirypa det mest populære jaktobjektet vi har. I de senere år har rypebestanden generelt hatt en sterkt tilbakegang og flere steder er det kommet sterkere restriksjoner når det gjelder jakta. Og det er bra. Vi må ikke komme dit at vi er i ferd med å utrydde denne vakre hønsefuglen. Den hører virkelig norsk natur til.

Tekst og foto: Jon Østeng Hov.