7. SKOGBRUK

Skogen har siden middelalderen hatt stor betydning for bygdene i Malvik også spesielt i Mostadmark. Trondheim hadde til tider stort behov for trelast til byutvidelser og etter bybranner. Ved Mostadmark jernverk gikk det med enorme mengder trevirke til brenning av trekull og varmesprenging i gruvene. I tillegg var gårdsdrift basert på et stort forbruk av trevirke. Arbeid med skogsdrift, frakt av tømmer, tømmerfløting ned Homla, sagbruk og utskipning av trevirke fra Hommelvik har vært viktig for utvikling av lokalsamfunnet. Det meste av skogen i Malvik eies i dag av Malvik Statsalmenning og Meråker Brug AS.

7.1 Historikk

Fotos: Historielaget Hommelviks venner, fotoarkivet.

Totalt skogbevokst areal i Malvik er 112.400 da (mål).

Det er i alt 112 eiendommer med over 25 da produktivt skogareal.

Mengden av skog (kubikkmasse) består av 648.000 m³ (kubikkmeter) gran, 210.000 m³ furu og 2.000 m³ løvtrær.

Skogen har i all tid hatt stor betydning for Malvik. Spesielt hadde Trondheim stort behov for trelast og ved. Byutvidelser og bybranner gjorde at skogene rundt byen ble meget sterkt beskattet. Dette satte sitt preg på skogområdene rundt byen i lange tider.

Malvik lå gunstig til med hensyn til transport av trevirke. Tømmer og trelast ble for det meste kjørt ned til sjøen med hest, lagt sammen i "flåter" og rodd til byen. Dette var i gammel tid en enkel og rimelig transportmulighet. Mange tømmerhus ble nok også laftet og merket før transporten og satt opp direkte på byggeplass i Trondheim, nærmest som ferdighus.

På slutten av 1500-tallet ble de første vass-sagene bygget. Dette var enkle oppgangssager der sagbladet ble drevet opp-ned med vasshjul. Sirkelsagene var ennå ikke oppfunnet. Sammenlignet med tomanns håndsager så var de nye vass-sagene et teknisk vidunder. For å bygge ut disse vass-sagene forlangte myndighetene kongelig bevilgning. Disse bevilgningene eller privilegier ble gitt til embetsmenn, byborgere og storbønder.

Det ble innført sagskatt. En sagskatt liste fra 1610 viser at gårdene i Malvik, Haset, Torp og Bostad hadde sagbruk. Det ble etter hvert bygget sagbruk i alle vassdrag og bekker der det var stor nok vassføring til å drive et sagbruk. Den dag i dag er det lett å se rester etter dammer og fundamenter etter mange av de gamle sagene i bygda.

At behovet for trelast var stort og tilgangen begrenset, kan vises ved at når det skulle bygges ny Malvik kirke i 1656 så måtte en del av bygningsmaterialene skaffes fra Børsa.

Skogen ble etter hvert beskattet for sterkt. Spesielt i almenningen ble skogen sterkt uthugget. Hogsten var et rent høstningsskogbruk. Noen form for skogkultur med påfølgende planting var enda ikke vanlig. At ukontrollert hogst gikk hardt utover skogen kan dokumenteres gjennom rettsprotokollene som viser de stadig anmeldelser av ulovlig hogst. Det oppsto ofte grensetvister med beskyldninger om hogst på feil side av eiendomsgrensene. Dette gjaldt helst grensen mellom Hommelvik- og Mostadmarken Jordegods og almenningen.

Da almenningen i 1860 årene ansatte Johannes Schiøtz som forstassistent ble all hogst på almenningen satt i system. Schøitz gikk fram med hard hånd for å få kontroll over hogsten. Han innførte blant annet forbud mot markaslått. Ved slåing av gressvollene i marka ble nok ofte skogplantene ødelagt og det ble vanskelig å få opp skog på de glisne områdene. Markaslåtten hadde stor betydning for husmenn. De hadde denne slåtten som et sikkert fortilskudd for husdyra. For husmennene ble disse restriksjonene en meget hard belastning. Historien forteller at Schiøtz gikk så langt at han tente på høystakkene som var satt opp i almenningen.

Schøitz satte i gang skogplanting på de snaueste områdene. Han anla planteskole på Mikalrommet ved Nybrodal. Planteskolejorda er nå lagt til gården, men det kan enda registreres blant annet Sibirsk edelgran i området. Det var sikkert et forsøk på å plante inn fremmende treslag i håp om at disse skulle gi en god gjenvekst. Skogkulturen og skogplanting var ennå ny og uprøvd og dette arbeidet gav nok ikke det forventede resultat.

I 1657 fikk Mostadmark Jernverk privilegium til å drive jernverk. Det var funnet en god del jernmalm rundt omkring i Mostadmark og opp mot Vennafjellet. Privilegiet til drift av jernverket ble gitt av Kong Fredrik den tredje av Danmark. Med enkelte avbrudd ble jernverket drevet i ca. 200 år ram til 1880. Mostadmark Jernverks Venner har registrert over 200 gruver og skjerp i Malvik og Lånke områdene.

Etter reformasjonen i 1536 gikk alt kirkegods over til kongen. Borgermester Lars Bastiansen Stabell kjøpte etter dette opp alle gårdsbruk fra Hommelvik og Mostadmark og la disse sammen til "Hommelvik og Mostadmarken Jordegods".

Da Mostadmark Jernverk fikk privilegium i 1657, fikk Verket også rett til å drive ut den skog og jernmalm de hadde behov for innenfor en cirkumferens på 1 mil fra masovnpipa. Det vil si innenfor en sirkel med en radius på 1 mil regnet fra Verket i Mostadmark. Senere ble denne radiusen utvidet, slik at de fikk rettigheter over et meget større område. Jernet var på den tiden meget verdifullt for kongemakten ikke minst til produksjon av kanonkuler og annet krigsmateriell.

Gamle tiders gruvedrift krevde enorme mengder trevirke. Før sprengstoffet var kjent ble skogvirke brukt til å brenne malmen ut av fjellet. Etter at kruttet ble tatt i bruk, kunne malmen skaffes fram i større mengder, og det trengtes da mere trekull til smelting. Trevirke til kull til smelting av malmen ble ansett av datidens myndigheter som meget viktig og av stor betydning.

Det ble drevet meget omfattende trekullbrenning i bygda. Jernverksdriften må ha gått meget hardt utover skogen. Den dag i dag er det lett å observere kullbotner og "kølmilgrøper". Kølmilgrøper finnes over alt på myrer i Mostadmark. De oppstod ved at det ble tatt ur torv til å dekke kullmilene. Disse kullmilgropene i myrene står fulle av vann og er fremdeles farlige fallgroper for dyr på beite i skogen. Det er mange sauer som har gått seg ned og druknet i disse gropene. Det sies til og med at en "utpåkar" fra Lånke gikk seg ned en mørk kveld. Gjennomvåt måtte han vende heim igjen med uforettet sak.

I tillegg til hard uthogst til bygningstømmer, trelast og jernverksdrift, hadde vi på samme tid en intens seterdrift. Det var lovfestet at bøndene skulle holde buskapen på setra om sommeren. Dyrkajorda måtte spares mot hard nedbeiting for å gi maksimalt med vinterfor. Det finnes ikke kilder som kan gi sikre opplysninger om forbruket av trevirke til seterdrifta, men ifølge matrikkelkomisjonen av 1723 var det et betydelig antall storfe og småfe som beitet i utmarka. Den totale slitasjen på skogen ved seterdriften var nok betydelig stor, spesielt sammen med en utstrakt markaslått.

7.2 Gårdsskogene

Totalt areal av private gårdskoger i Malvik er 49.300 da.

Den marine grense etter siste istid ligger i Malvik på ca. 170 m over dagens havnivå. Etter hvert som landet hevet seg ble landbruksområdene som hadde ligget under vann de mest verdifulle som jordbruksarealer. Den gamle havbunnen var næringsrik på salter og mineraler som ga et rikt jordsmonn.

Foto: Åge Fossen.
Jordarealene fra under den marine grense ga den frodigste landbruksjorda og ble dyrket til åkerjord. Skogbruksarealene ble liggende stort sett over denne grensen. Områdene over den marine grense i Malvik er grunnlendt og mindre egnet til dyrking. Disse arealene er skogbevokst. Typisk for gårdskogene i Malvik er derfor at de ligger høyere en det meste av dyrkajorda. Gårdskogene i Malvik er forholdsvis små. Av 112 gårdskoger er 99 på under 1000 da (mål). Gårdskogene drives stort sett med gårdens egen arbeidskraft og driftsutstyr. Dette er derfor en god kombinasjon spesielt for å utnytte egne ressurser i vinterhalvåret.

Jakt og fiske i gårdskogene forvaltes i alt vesentlig av Malvik grunneierlag som setter bort storviltjakten og selger kort på småviltjakt og fiske.

7.3 Statens Skoger

Totalt areal av statens skoger i Malvik er 23.000 da.

Malvik Statsalmenning ligger som en kjerne midt i Malvik's skogområde omkranset av gårdskogene og med grense mot A/S Meråker Brug's skoger i øst. Historisk var almenningene de områder som ikke var festet til bestemte jordeiendommer. Almenheten, det vil si alle innbyggere, hadde opprinnelig rett til fiske, fangst, beite og hogst i almenningen. Etterhvert tok kongen eller kongemakten over eiendomsretten og forvaltningen. Almennheten beholdt fortsatt mange av sine rettigheter i almenningen. Vi fikk fjelloven og almenningsloven som regulerte dette. All hogst i almenningen ble dog forbeholdt de som hadde tilknytning til jordbruk.

7.4 A/S Meråker Brug

Totalt skogareal i Malvik som eies av Meråker Brug er 64.000 da.

A/S Meråker Brug eier alle skogeiendommene i Mostadmark. Opprinnelig tilhørte skogen gårdbrukerne. De gamle eiendomsgrensene kan den dag i dag påvises i terrenget. Gårdsbrukene var som ellers i kommunen leilendingsbruk under erkebiskopen i Trondheim. Etter reformasjonen i 1536 ble alle gårdsbruk i Hommelvik og Mostadmark kjøpt opp av Borgemester Lars Bastiansen Stabell fra Trondheim. Dette ble da "Hommelvik og Mostadmarken Jordegods". Brukerne måtte som leilendinger fortsatt betale tiende, dvs 10% av brukets brutto produksjon til eieren. Da jernverksdriften ble avsluttet i 1880, overtok kjøpmann Nicolai Jenssen som eneeier av Mostadmark Bruk, som bruket dengang het. I 1898 fikk brukerne tilbud om å kjøpe gårdsbrukene. Brukerne greide ikke å reise nok penger til å overta skogen som tilhørte gårdsbrukene. Mostadmark Bruk ble da stående som eier av all skog i Mostadmark. Det ble i den tiden drevet et større sagbruk på den gamle jernverkstomten. Transporten av trelasten foregikk med hest ned til Hommelvik. Dette ble en for lang og kostbar transport og denne sagbruksdriften ble avviklet etter en tid.

Utbygging av Homla som fløtningselv ble påbegynt ved å bygge fløtningsdam ved Foldsjøen, videre ved bygging av tømmerrenner forbi fossene og skjermer forbi vanskelige steder nedover elva. Dette viste seg å bli en meget effektiv tømmertransport ned til Hommelvik.

I 1903 ble skogene i Mostadmark solgt til konsul Ivar Huitfeldt, Trondheim. I 1906 ble Mostadmark Bruk solgt videre til A/S Meråker Brug som hadde sagbruk og utskipningshavn i Hommelvik. Trelast ble også skipet ut fra Hommelvik til det internasjonale marked. Forholdene for utvinning av skogen i Mostadmark var derved meget gunstige og det var rikelig tilgang på dyktig arbeidskraft. A/S Meråker Brug opprettet en stedelig administrasjon for skogeiendommene i Mostadmark og for sagbruket i Hommelvik.

I 1917 ansatte A/S Meråker Brug forstmester Ragnar Løchen som ansvarlig leder for skogdriften og skogpleien av brukets eiendommer i Meråker, Hegra og Malvik. Ragnar Løchen var en meget dyktig skogfaglig person som sammen med sin kone Gudny satte mange og framtidsrettede spor etter seg i skogbruket Nordenfjells, og ellers i landet.

Gudny Løchen engasjerte seg sterkt innenfor kosthold, helse og sosiale forhold blant skogsarbeiderne. Hun fikk løftet både bo- og kostforhold opp på et mer verdig og sunt nivå enn det som var vanlig på den tiden.

Fløtningen i Homla opphørte omkring 1960. A/S Meråker Brug solgte sagbruket i Hommelvik sammen med all fast eiendom i Hommelvik. Stedelig administrasjon er overflyttet til Meråker. I Malvik har derved A/S Meråker Brug gått tilbake til å drive kun tømmeravvirkning med påfølgende lovbestemte skogkultivering.

Jakt og fiskerettigheter forvaltes ved at storviltjakt settes ut på anbud. Småviltjakt og fiske leies ut til private og til Malvik Jeger- og Fiskerforening.

7.5 Tømmerfløting

Under og etter Krim-krigen i 1853-56 var det oppgangstider i Hommelvik. Spesielt for skipsfarten, skogbruk og trelast. Proprietær Krogness på gården Karlslyst i Hommelvik gjorde gode penger på sagbruket han drev på denne tida. Et nytt og større sagbruk ble satt i gang i 1872. Sagbruket, eller "Kielland-bruket" som det ble kalt, var i drift bare noen få måneder i året - fra vårløysinga satte inn og ut juni måned. Da Mostadmarken Jernverk ble lagt ned for godt i 1880-åra, satte eieren Lauritz Nicolai Jenssen i gang med sagbruksdrift på verketsområdet. Materialet ble kjørt med hest og vogn ned til Hommelvik, og mye av det ble transportert videre til markedet i Trondheim.

Selv om Homla var en ganske ustabil fløytingselv, ble det fra 1890 til 1900, fløytet over 172.000 tømmerstokker ned til Hommelvik. Det kunne gå hardt utover tømmeret da elven er ganske grunn og steinete og på grunne av de store fossene. I 1898 ble Homla gjort bedre for fløyting ved at det ble bygget tømmerskjermer og renner forbi og ut over fossene. Tømmerfløtingen var et viktig, men også farlig arbeid for mannfolkene i bygda. Tømmeret ble drevet og fulgt ut i bielvene, inn i Foldsjøen, over sjøen og ut i Homla ned til Hommelvik. Lastebilene overtok det meste av transporten i 1950 årene, men tømmer ble drevet i nedre del av Homla helt fram til 1960.

Foto fra 1930-tallet viser tømmerets vei fra skogen, ned Homla og til Hommelvik. (Kilde: Historielaget Hommelviks Venner, fotoarkiv)



I åra rundt 1895 var Johan Nygaardsvold med på å fløyte tømmer i Homla. På den tiden ble arbeidstiden på industritomtene nede i Hommelvik satt ned til 11 timer, mens fløyterne arbeidet i 12 timer. Johan mente at også fløyterne, som for det meste var husmannsfolk, måtte ha krav på nedsetting av arbeidstida. Og en dag mens de satt på elvekanten og fikk seg mat, satte han opp en søknad til brukseiere Kielland om nedsetting av arbeidstiden. Søknaden ble imøtekommet på betingelse av at de utførte like mye abeid på 11 timer, som de før hadde gjort på 12 timer!

Johan Esten Fossen (Litj-Johan) forteller om tømmerfløting i Homla:
Om vinteren ble tømmer hogd i Mostadmark, men også på gårdene nedover langs Homla. Hogginga var et forferdelig slit, ofte i djup snø og hard frost. Trærne ble først hogd med handsag ( tømmersvans), kvista med øks og deretter kutta i passe lengder. Minste lengde var 3 meter og største 5 meter. Avstanden mellom brukarene til brua over til Dølan var 6 meter. Dersom slipen var over 5 meter kunne stokken lett kile seg fast og skape store problemer. Tømmerete måtte barkes og dette kunne være svært vanskelig i sprengkulde. Barking av tømmeret drev de med til 1960 fordi Ranheim fabrikker ikke tok imot bakved med bark. For fløyterne var barka tømmer lettere å håndtere da det var glattere. Det siste som ble gjort med stokken før den var klar for elva var å runde av endene med øks lik at den ikke så lett skulle kile seg fast under fløytinga.

Johan husker spesielt noen umulige vaser eller "tømmervoller". Den ene la seg opp under Litjfossen og ble nesten så høy som fossen. Den andre var nedenfor Fosslia og da var det tettpakka med tømmer flere hundre meter oppover. Johan gikk nedover helt til der den begynte, satte fløytarhaken i en stokk som stakk ut og dro til. Stokken løsna med en gang og hele "vola" løste seg så fort opp at det bare var så vidt de rakk å komme seg til land.

I forbindelse med tømmerfløytinga ble det bygget fløytingsdammer i flere bielver til Homla. Både i Nevra og ved Bakktjønna var det slike og Foldsjøen var selvsagt også demmet opp. Når det skulle fløytes, ble det kunngjort for alle som hadde tømmer på hvilket tidspunkt vannet skulle slippes. Alt ble så gjort klart og når vannet fra fløytingsdammene kom, fikk tømmeret en skikkelig "vassrygg" å ri nedover på. Bulderet fra vann og tømmer og alt oppstyret rundt fløytinga husker Johan spesielt godt - da var det vår!