5. MOSTADMARK JERNVERK
Ved utløpet av Foldsjøen ligger
dette tredje mest verneverdige jernverk i Norge. Mostadmark jernverk var i drift i tre
perioder fra 1653 til 1880. Mostadmark Jernverks Venner (MJV) har siden 1985 arbeidet for
å bevare restene etter jernverket, dokumentere jernverkets historie, samle gjenstander,
restaurere bygninger og området, samt kartlegge gruver og skjerp i nærområdet.
Mostadmark Jernverk inngår i Malvik kommunes museumsplan, vedtatt i 1988.
Jernverket ble satt i drift i 1657. Siste jernsmelting ble utført sommeren 1872. På verketsområdet ligger det rester etter to masovner (smelteovner). Den nordligste ovnen kan dateres til 1600-tallet og er norges eldste masovnruin. Driftsbygningen "Contoiret" ble restaurert i 1994 og er gjenstandsmuseum og informasjonssenter. I 1998 ble det bygget et aktivitetshus "Ny-Smia" på området.
I Malvik og i Mostadmark ligger det et stort antall gruver som kan dateres til 1600-tallet. Enkelte gruver var i drift helt fram til midt på 1800-tallet. I alt er det registrert over 200 gruver og skjerp i områdene omkring verket.
Jernverkets historie og betydning for Malviks og Mostadmarks historie er godt dokumentert. Spesielt spennende er fortellingene om levekår og arbeidsforhold for de som jobbet for Verket.
5.1 Utvikling av Museum og Verksområdet
Et overordnet siktemål ved bevaring av restene av Mostadmark jernverk er å utnytte det som et minnesmerke over tidlig industri i Norge. Verkets tilstand kan ikke sies å være god, sammenlignet med f.eks. Feiring og Nes jernverk, og enda mindre overfor svenske verk, slik som det enestående monumentet Engelsberg järnverk. Men Mostadmark jernverk har en lang historie, og det er det eneste verket som har hatt betydning nordafjells.
Den første perioden av jernets historie i midt-Norge, med direkte framstilling av smibart stål i en lavteknisk prosess har i de siste ca. 20 årene blitt et svært aktuelt forskningsemne etter at det er funnet tallrike anlegg fra romersk jernalder og også noen fra tidlig vikingtid - etter-reformatorisk tid. Dette gjør et anlegg fra vår tidligste industrielle periode ytterligere interessant.
For å bedømme tilstanden i forhold til
historien, er det nødvendig å vise til kartet fra mai 1856, kopiert fra originalen som
eies av Christian Saxevik, Hommelvik.
1) Alle bygningene på vestsida av elva er borte, bortsett fra ei lita smie (muligens
markert som snekkerverksted på kartet). Bare fundamentene er tilbake, men de er fortsatt
såpass nedgrodd at vi ikke kan si så mye om tilstanden. Best markert i terrenget er det
70 m lange kolhuset, der det fortsatt er mye småfallen trekol. Også masovnen med dens
ildfaste stein er godt markert. Fortsatt er det mulig å lokalisere fundamentet til kverna
som lå midtveis nede i Kvernfossen. Bruddstykker av kvernsteinene, anskaffet i 1838,
ligger fortsatt der kverna sto.
2) Alle elveforbygningene som stammer fra andre og tredje driftsperiode ser ut til å være i meget god stand, bortsett fra midtre del av inntaksdammen, som ble sprengt etter siste verdenskrig.
Vi kan også finne rester etter steinkistefundamentene som var knyttet til tømmerfløtingsrenna gjennom både øvre og nedre verksområde.
3) 
Deler
av verksplassen der masovnen sto i første driftsperiode er slettet ut. Men fundamentet
til masovnene fra 1600-tallet er fortsatt intakt. Så vidt vi vet er det bare ved
Mostadmark jernverk at det finnes rester etter en 1600-tallsovn.
4) De viktigste ferdselsveiene innen området ser ut til å være intakte. Sommeren 1997 ble det merket en pilegrimsveg på vestsiden av Foldsjøen. Denne veien går gjennom verksområdet, forbi smia og ned veien til nedre masovnområde.
5) 
Av
bygninger på vestsida er Verksgården er et fint anlegg også i dag. Hovedbygningen har
dype vindusnisjer og liggende panel. Den vitner om soliditet og alder. Låven ble av
sikkerhetshensyn revet i april/mai 1992, samtidig som Verksgården ble pusset opp.
Her må en ikke forveksle Verksgården med den såkalte "Soria Moria" bygningen som ble bygget på slutten av 1890-årene.
6) Av øvrige bygninger på vestsida er "Contoiret" og "Magasinet" bevart, og i alle fall er eksteriøret i god tilstand.
Bygningene har fine proporsjoner. "Magasinet"
ble flyttet opp til sørsiden av Verksgården da Selbuveien ble omlagt.
"Magasinet" benyttes i dag som stabbur.
7) "Labbistuggu", jernverksarbeidernes hvilested, er i bruk som hytte ved Foldsjøen.
8) Den oppryddingen som er foretatt har avdekket mange idylliske partier på verksområdet langs bredden av elva.
I årene 1991-92 har foreningen foretatt skilting av området både med generell tavleinformasjon og punktinformasjon.
Foto:
Historielaget Hommelviks venner, fotoarkivet.
"
Høsten 1997 og i 1998 ble det utført en omfattende dugnadsinnsats for å rydde bort gamle røtter og bygge en ny bygning som ble kalt "Ny-smia". Ny-smia synliggjør verksområdet bedre samtidig som det fungerer som et sted for samling og undervisning.
Mostadmark jernverks venner har planer om å istandsette inntaksdammen. Det er videre planer for å få opparbeidet verkets området slik at det får en slags park-karakter der de ulike bygninger og funksjoner skal bindes sammen med et nettverk av stier.
I denne oversikten har vi ikke omtalt det omfattende arbeidet som foreningen har gjort med hensyn til arkivgransking, kartlegging av gruver og skjerp og registrering av gjenstander. Dette materialet er oppbevart dels i Statsarkivet i Trondheim, dels i foreningens arkiv.
Et stort antall trykksaker med historisk innhold, blant annet transkriberte dokumenter fra Riksarkivet og Statsarkivet i Trondheim er også laget av medlemmer i foreningen.
I 1996 ble foreningens leder tildelt Malvik kommunes kulturpris for arbeidsinnsatsen vedrørende Mostadmark jernverk.
5.2 Mostadmark Jernverk - Historie
Mostadmark Jernverk 1. periode 1653-1695
Mostadmark jernverk ligger like nedenfor Foldsjøen i Malvik kommune. Fra Hommelvik sentrum er det ca 15 minutters bilkjøring langs Selbuveien. Dette jernverket var det eneste av betydning nord for Dovre. Nærmeste jernverk lå i Lesja, sør for Dovre. Lesja jernverk ble opprettet omtrent samtidig med Mostadmark jernverk ca 1660. På slutten av 1750-tallet ble det bygget et jernverk ca 2,5 mil øst for Molde, kalt Osen jernverk. På 1850-tallet ble det satt i drift et lite jernverk øverst i Meldal, kalt St. Olafs jernverk.
Laurits Bastiansen Stabel, fogd i Stjørdal fra 1633 til1645 og senere borgermester i Trondheim, var en av mange som lette etter malm og mineraler i 1640-årene i Trøndelag. I sin fogdperiode kjøpte han opp mange eiendommer i Trøndelag deriblant Hommelvik- og Mostadmarkgodsene. Han lette først og fremst etter kobberholdig svovelkismalm. Det er grunn til å tro at en del av kobberforekomstene i Stjørdal, Malvik, Selbu, Klæbu og Meråker kan ha blitt oppdaget den omtalte perioden. Nittende mars 1650 ble han tildelt privilegiebrev på et Mostadmark Kobberverk med to mil circumferense. Dette verket ble for øvrig tegnet inn på et kart som i dag er oppbevart i originalversjon hos Norges Geografiske Oppmåling på Hønefoss.
Borgermesteren var uheldig, for 5. januar 1651 brente 9 av 10 hus i Trondheim. Som følge av brannen må vi anta at han mistet de fleste av sine eiendommer i Trondheim. Det førte muligens til at han ikke fikk nok driftskapital til å drive kobberverket. En annen forklaring kan være at han oppga planene om å smelte kobber fordi det ble for lang avstand til de rikeste kobberforekomstene. Eller at brannen førte til at det ble langt mer lønnsomt for Stabel å forsyne Trondheim med tømmer og bord i forbindelse med gjenoppbyggingen av byen.
Sekstende september 1653 opprettet han en kontrakt med presten Bernt Brunsmann om salg av rettigheter til bergbrukene og et sagbruk som lå i Homla. Brunsmann og Stabel hadde begge tysk bakgrunn. Brunsmann var predikant og forstander ved Trondhjems hospital og pastor til Frosta prestegjeld.
Brunsmann tok ikke opp produksjon av kobber, men mutet før 1655 en del jernskjerp i området ved Jervfjellet og Malvikvollen, sistnevnte også omtalt som Statsvolden i dokument skrevet på 1660-tallet. I dag har Mostadmark jernverks venner kartlagt og fotografert flere av disse jernmalmgruvene og jernmalmskjerpene. Rapporter funnet i Riksarkivet og Statsarkivet i Trondheim omtaler flere av forekomstene som ble tatt opp på 1600-tallet.
Privilegiebrevet på jernverket ble utstedt til Bernt Brunsmann 4. august 1657. Første halvdel av 1600-tallet var en spennende tid for norsk bergverksindustri. Innenfor noen få tiår ble det startet drift i mange gruver og smeltehytter. Det mest kjente var sølvverket på Kongsberg, og kobberverkene på Kvikne, Ytterøya, Røros og Løkken i Meldal. At det foregikk en betydelig overføring kunnskap om metallfremstilling fra det ene verket til det andre må vi ta som en selvfølge. Det er bl.a. kjent at tyske bergfolk som var ansatt ved Kvikne kobberverk flyttet over til Røros kobberverk.
I den første driftsperioden ble
driften ved Mostadmark jernverk basert på malm fra gruver i nærheten av Verket, men vi
har kjennskap til at jernmalm ble hentet fra Hynneområdet i Orkdal kommune i 1660-årene.
En av årsakene til at Brunsmann startet jernsmelting var behovet for jern til festningsanleggene i Trøndelag. Det ble gitt gode betingelser til jernverkene, bla tiende- eller avgiftsfrihet. Fredrik den tredjes krigslyst og svensk invasjon av Trøndelag på slutten av 1650-årene førte til at det ble økt behov for jern- og stålprodukter. Jernverkene i Norge ble i et eget direktiv pålagt å produsere krigsmateriell.
Bernt Brunsmann hadde dårlig helse og døde i april/mai 1659. Hustruen Margrete Brunsmann fikk overført mannens rettigheter i et skriv fra Frederik den tredje 17. juli 1660.
Etter at Margrete Brunsmann døde i juli 1664, ble William Davidson formell eier. Det var utstedt nye privilegier 7. mai 1664. Sommeren 1664 ble det foretatt en oppmåling av jernverkets sirkumferens som var et sirkelformet område rundt verket. Denne oppmåling ble svært skjønnsmessig utført og førte til mye krangling om sagbruksinteresser. Det ble derfor etter flere klager nødvendig å foreta en ny oppmåling sommeren 1672. I privilegiebrevet i 1664 ble det gitt blant annet fire års tiende-frihet på Verkets produksjon av jern.
I Malvik bygdebok, bind I, oppgis produksjonen for de første 9 årene (fra september 1656 til september 1665) til 571 skippund stangjern, 133 skippund råjern ("tak-iser"), 49 skippund kuler og 4 skippund jernstykker ("iser-stücken"), eller ca 102 tonn. Denne produksjonsoppgaven er skrevet på hollandsk av verkets første direktør Alexander Wishardt og finnes i dag i originalversjon i Riksarkivet i Oslo.
En bør merke seg at det viktigste produktet var stangjern, altså stål, framstilt ved smelting til råjern og fersking reduksjon av karboninnholdet i råjernet i hammersmie. Kulene var nok ettertraktet av danskekongen, som stadig lå i krig med svenskekongen.
Verkets andre direktør, Christian Richter, virket i 7 år. Han var født ca 1620 i Freiberg i Tyskland og innvandret til Norge på 1650-tallet. Richter var en bergkyndig mann og en ekspert på å finne ut hvor mye kobber eller jern som kunne vinnes ut fra malmen. Richter overtok etter Wishart i september 1665.
Da William Davidson fikk bekreftet sine privilegier 14.10.1670 av Christian 5., fikk han på ny fire års tiendefrihet. Noe senere samme måned, 28.10.1670, fikk han også anledning til å innkvartere den i sin familie som han ville ha som inspektør i Trondheim mot å betale 12 riksdaler (rdl) i årlig leie til amtstuen.
Privilegiebrevet ga Davidson tillatelse til å brenne tjære og bruke sagene i området rundt jernverket. Vi vet at sagene ved Leira og Dragsten opprinnelig ble drevet av Davidson. Han forpaktet også eller leide ut flere av sine sagbruk mot en årlig avgift. I et skriv datert 14.02.1667 får vi opplyst at lagmann Hans Mortensen Wexling i Trondheim forpaktet "Leihre og Drachsens sauger imod aarlig affgifft 200 rd."
I en rapport datert 23. juli 1674, går det frem at Verket hadde ligget nede noen år, at belgene var tatt ned og befant seg enten på Ulrichsdal eller på veien. Det opplyses også at bruer, kolhus og veier var forfalt. William Davidson hadde bygget to nye sager, den ene ved Viken. En gruve var nettopp blitt tatt opp i Stordalen og her arbeider fire gruvearbeidere. De måtte hugge setteveden til fyrsettingen selv.
I et regnskapsbilag med forklarende tekst, skrevet av stiftsamtskriver Iver Baltzersen 11. mars 1672, finner vi at Mostadmark jernverk har levert både kuler, granater og et ammunisjonshus etter oppdrag fra statholder Gyldenløve. Til denne produksjonen ble det levert et forskudd til verket på 2720 rdl.
I et brev datert 5. mars 1687 fra diverse eiere til Det Kongelige Rentekammer står det at Verket ikke ble drevet i perioden 1670-1680. Det skal likevel ha blitt skåret trelast for ca 1100 rdl og laget ca 300 skp [ca 48 tonn] jern/stål årlig i følge dette skrivet. Forfatterne bak skrivet var svært kritiske til den måten Davidson, Paulsen og Jelstrup hadde utnytte naturressursene i Mostadmark på. Selv om jernverksdriften tilsynelatende gikk dårlig, tjente de omtalte herrer så mye på sagbruk og tjærebrenning at de burde ha betalt tiende til Rentekammeret.
William Davidson reiste tilbake til Holland i 1675 og døde kort etter. Hans fullmektig som sannsynligvis fulgte etter Christian Richter i 1672, het Peder Paulsen. Denne mannen kan være identisk med Trondheims første politimester som virket fra 1686-1702. Han ble etterfulgt av kjøpmann David Jakobsen Jelstrup fra Trondheim. David Jakobsen tiltrådte som fullmektig en eller annen gang i 1674 eller 1675. Jakobsen står omtalt som eier av Verket i 1679.
I David Jacobsens periode var det også rovdrift på skogen. Dette førte til vanskjøtsel av Verket, og han ble straffet med en ekstraavgift på 200 rdl til Rentekammeret, meddelt i skriv datert 3. august 1689. I tillegg ble han pålagt å drive Verket i perioden 1688-92. Foranledningen til denne straffen var en befaring som ble foretatt av berghauptmann Schlanbusch våren 1687. Vi har grunn til å anta at David Jacobsen Jelstrup likevel slapp billig fordi alle dokumenter vedrørende driften ved Mostadmark jernverk forsvant i den store bybrannen i Trondheim våren 1681. I Rentekammererts arkiv i Riksarkivet finnes det en del dokumenter og oppgaver som gjør at det går an å rekonstruere det meste av virksomheten til jernverket, men det krever gjennomgang av arkivmateriale som er skrevet med gotisk håndskrift.
Som følge av den lave lønnsomheten søkte Jacobsen bergamtet i 1692 om tillatelse til å legge ned driften. Verket ble lagt ut på auksjon, men ingen interesserte kjøpere meldte seg. Ved en Kammerresolusjon av 31. august 1695 fikk David Jakobsen tillatelse til å avvikle driften.
I denne første periode lå verksbygningene under Kvernfossen og på vestsiden av Homla.
Mostadmark Jernverk 2. periode 1753-1818
I omlag 60 år var det ingen drift ved verket. I 1753 begynte etatsråd Hans Ulrich Mølmann (1715-1778) å vise interesse for jernverket. Både stiftsamtmann Frederik Rantzau (1747-66) og Det Nordenfjeldske Bergamt støttet tiltaket fordi det var et stort behov for jernprodukter i Midt-Norge. Tidspunktet var gunstig fordi det var oppgangstider i Europa. I tillegg var det forbud mot å innføre jern fra Sverige. Etter en lang serie med takseringsforretninger som startet ved årsskiftet 1752/53 ble det omsider etablert et partisipantskap i 1756 med 64 andeler. Privilegier ble utstedt 19. august 1758. En av de mest kjente partisipantene ved siden av Mølmann var kjøpmann Hans Hornemann. Eieren av Mostadmarkgodset Peder Larsen Holte var også deleier i jernverket.
Masovnen
ble bygget ca 150 m nedenfor Foldsjøen på samme sted hvor vi finner ruinene fra driften
på 1800-tallet. Ovnen sto ferdig i 1760. Vargas Bedemar opplyser at ovnen ble laget av en
engelskmann og at den var ca 9 m høy (14 alen).
Det viste seg vanskelig å få tak i en dyktig hammersmed. Lageret av råjern vokste. Fra 1761 er det gjengitt korrespondanse som viser at verket forespurte ved det svenske bergkollegiet om det kunne skaffe en hammersmed som kjente den nye teknikken, innført av vallonske innvandrere i Sverige.
Gerhard Schøning bekriver verket i sin "Rejse
gjennem en Deel af Norge" i 1775. Det er
særlig interessant å lese om bemanningen. Det er to trekk som preger denne andre
driftsperioden: Andelen av støypegods øker betydelig og malmtilgangen fra gruver i
nærheten strekker ikke til. Schønig nevner at malm hentes fra Smøla og fra Sunnmøre og
at den kjøres på vinterføre opp fra Hommelvik.
Han sier også et det lå en kvern ved
den nedre fossen. En hammersmie og et kolhus fra første driftsperiode var fortsatt i
bruk, mens resten av verket var flyttet til det øvre området.
I perioden 1761-68 ble det produsert ca 461 tonn stangjern og en ikke nærmere angitt mengde støypegods, bla til ovner.
Ifølge O. A. Øverland beløp produksjonen eksempelvis i året 1792 seg til 2323 skippund støpegods og 190 skippund stangjern, eller i alt ca 67,6 tonn jern og stål.
Fra
denne perioden stammer det produktet, som er mest kjent; støpejernsovnen med samen i
pulk, trolig skåret av den svenske belgmakeren Jøns Ljungberg. Samemotivet er muligens
hentet fra en tegning som ble laget i 1669. Tegningen ble funnet i Cappelens antikvariat i
Oslo av kjøpmann Rolf Aune i Trondheim. Mølmann fikk bygget den store trebygningen på
Torget i Trondheim, Harmonien, som brant i 1942 og senere ble erstattet av et
forretningsbygg.
Mølmann døde i 1778, men enken ble sittende i uskiftet bo. Svigersønnen general Carl Jacob Waldemar Schmettow (1744-1821), enken etter Mølmann og de øvrige partisipantene drev verket videre utover 1780-årene og begynnelsen av 1790-årene. I Hans Ulrich Mølmanns privatarkiv er det dokumenter som viser at 15.6. og 16.7 1793 mottok "Høyvelbaarne Frue Stiftsamtmandinde De Mølmann" utbytte fra Mostadmark jernverk. Regnskapsføreren het Christian Jelstrup. Vi kan føre hans slektsbånd tilbake til David Jacobsen Jelstrup på 1600-tallet.
Både Christian Jelstrup og ikke minst broren Thomas Jelstrup var sentrale personer knyttet til Mostadmark fra 1780-årene og fram til 1795-97. Da Thomas Jelstrup døde i 1795 ble det avholdt auksjon over 32 gårder i Malvik, mange av dem lå på Hommelvik og Mostadmark Gods sine områder.
Peter Falck som var barnefødt i Jämtland ble deleier av Ljusnedals jernverk fra ca 1788. Da Peter Falck startet sitt skipsverft i Trondheim omkring 1780, fikk han jern til skipsbyggeriet fra Ljusnedal. Hans handelstilknytning til Røros førte også til at Røros Kobberverk handlet jern i større omfang med Ljusnedals jernverk og Mostadmark jernverk enn det som var tilfelle i perioden 1760-90. På grunn av danske restriksjoner ved å innføre jern fra Sverige, måtte Falck få egen tillatelse i 1784 for å innføre jern fra Sverige.
Peter Falck døde ved juletider i 1798. Driften av handelsfirmaet fortsatte under ledelse av sønnen Ole Andreas Falck og Ole Schanke Blechingberg. Ole Scanke Blechingberg var av tysk herkomst og ble handelspartner med Peter Falck i 1795.
Ole A. Falck døde tidlig i 1802 uten livsarvinger og testamenterte sin andel av Mostadmark jernverk til Blechingberg. De øvrige medeierne ble løst ut av Blechingberg slik at han sto som eneeier høsten 1805.
Blechingberg lånte også penger hos kjøpmann Otto Beyer, noe som ble katastrofalt for driften av Mostadmark jernverk. Beyer gikk nemlig på sin første konkurs i 1817 og Beyers kreditorerer var ikke villige til å ettergi sine krav. Det førte videre til at Blechingberg la ned driften av Mostadmark jernverk våren 1818. Den økonomiske nedturen for Blechinberg førte til at han noe senere frasa seg sitt handels-borgerskap.
Rundt år 1800 var det problematisk å skaffe nok av egnet malm til verket. Tolvte juni 1799 ble Ormliforekomsten ved Langvatnet i Rana mutet av Sivert Hielm. Sivert Hielm var uteliggerborger på Bardal i Rana og muligens i familie med Falck. Hielm var gift med en enke som ifølge folketellingen for 1801 het Inger Falk.
Det innledet en periode hvor jernmalm fra Rana ble levert til verket flere perioder på 1800-tallet til det ble stans i smeltingen sommeren 1872. Malm ble også hentet fra Bispøyan som ligger mellom Hitra og Frøya. All malm her, men også malm i Rana, ble hentet og drevet ut av ansatte ved Verket.
Krigen med England og Sverige 1807-14 var svært vanskelig for verket. Det ble hevdet at verket mistet skip som drev malmtransport fra Ranaområdet til Hommelvik. Det var problematisk å skaffe nok malm og trekol. Malmdriften i Grønligruva opphørte foreløpig i 1813.
I flere kunngjøringer i Adresseavisen 1818 forsøkte Blechingberg å få solgt verket, men han fikk ingen kjøper. Driften led under mangel på trekol og aktiviteten ble redusert i de påfølgende årene.
En av de mange konfliktene som utspant seg dreide seg om det jordet som ble utvalgt til å huse jernverket, verkstomta i dag. Her hadde Holthe en av sine slåttemarker som han ikke ville gi fra seg for noen pris. Det går fram at Holthe var en vrang, gammel mann uten arvinger, og at han eide 33 gårder med tilliggende plasser. Likevel er han i 1761 oppført som deleier / partisipant i verket med en eierandel på 10/64, eller 15,625%.
Daniel Berlin har tegnet et fargelagt kart som viser Mostadmark jernverk i 1770. I Gerhard Schønings kartsamling finner vi også en skisse av Mostadmark jernverk ca 1773-75. 11.2. 1793 ble det tegnet ferdig et svært interessant kart av Fredrik Gjervan som viser gårder, plasser, volder og gruver i daværende Strinda prestegjeld.
Mostadmark Jernverk 3. periode 1822-1880
Den tredje og siste perioden begynte i 1822. Høsten 1821 og våren 1822 forsøker Blechingberg flere ganger å få solgt Verket på auksjon. Lørdag 2. mars 1822 blir Mostadmark jernverk solgt til høystbydende på Rådstuen i Trondheim. Verket ble nå overtatt med 2/3 av det nystiftede handelsfirmaet Jenssen & Co i Trondheim og løytnant Carl Jacob Halck med 1/3 bosatt på Halstad i Hommelvik.
Bak firmaet Jenssen & Co sto Matz Jenssens enke, Anna Dorenfeldt, og de to sønnene Jens Nicolai og Hans Petter.
Illustrasjon: Arnfinn Vikhammermo.
Fra året 1824 foreligger en fullstendig takst som viser at verket hadde disse
driftsbygningene: Masovn, stangjernhammer, spikerhammer, kolhus, 2 jernbuer med vekter,
magasinhus, tørkehus, materialhus med malmvekt, sag og kvern. De andre husene var:
Hovedbygning med stue, kammer, kjøkken og tre overværelser, en borgstue, hvori en stue
og to kammer, med tilbygg for ved og materialer, en fjøs- og låvebygning, en
låvebygning og to høyløer ute på engene og ett stabbur (se tegning).
Fra 1828 overtok Jenssen & Co Halcks 1/3 og verket ble nå i dette firmaets eie til Jens Nicolai Jenssen gikk ut av firmaet i 1836. Han fikk da med seg Mostadmark jernverk med skog- og jordeiendommer og skip- og malmplass i Hommelvik. I 1839 opprettet han et eget firma med hovedkontor i Trondheim. Senere i 1854 ble den eldste sønnen Christian Mathias Jenssen og svigersønnen Anton Getz ansvarlige medinnehavere av firmaet. Firmanavnet ble nå forandret til N. Jenssen & Sønner. Den siste eier av Mostadmark jernverket ble sønnen Lauritz Nicolai Jenssen. Han fikk Mostadmark jernverk med tilliggende eiendommer ved et gavebrev datert 8. mars 1866.
I denne perioden ble mesteparten av råjernet foredlet til stangjern, borjern, spiker og bandjern, ankere og dregger. I en beretning av Jens Kraft fra 1832 blir det nevnt at malm hentes i Grønli gruve på Leksdals allmenning, men mektigheten var liten og gruva ble nedlagt i 1832 etter at vann trengte inn i gruva fra Vestre Grønlivatn.
Fra den siste perioden finnes det svært gode opptegnelser fra Jacob Hulaas, født 1845. Han forteller både om bosettingen for alle verksarbeiderne, om kolbrenninga, om selve arbeidsgangen i verket, arbeidets art og produksjonen. Nedtegnelsen ble gjort i 1916 og består av to deler.
I 1838 ble det tatt i bruk et fossilrikt kalksteinsbrudd ved Nyhus som ble gjenfunnet i 1997. Samme år, 1838, vet vi også at det ble levert jernmalm til verket fra Grønskal i Tydal.
Interessant er det også å lese at Mostadmark jernverk kjøpte gammelkanonene på Munkholmen høsten 1839, og at det var et svare strev å få de tunge kanonene opp til verket for omsmelting. Det går fram av beskrivelsen at all annen transport til verket stanset i denne oppkjøringsperioden.
Etter hvert kom engelsk jern og stål inn på det norske markedet. Kvaliteten var ofte dårligere enn norskprodusert jern, men dimensjonene var mer presise. Ved begynnelsen av 1870-årene ble det stans ved de fleste norske jernverkene. Hovedårsaken var at trekoltilvirkningen ble for dyr og at ombygging av ovner tilpasset steinkol ikke ble utført. I tillegg valgte de norske jernverkseierne ikke å bygge valseverk for å foredle stålproduktene.
Sommeren 1872 ble driften ved masovnen til Mostadmark jernverk lagt ned. Lageret av råjern gjorde det mulig å produsere stål i smiene fram til 1880. Vi har kjennskap til at blåsemaskinen til masovnen, laget ved Fabrikken ved Nidelven, ble overført til smeltehytta ved Skjækerfossen. Mannen bak denne overføringen var Benedikt Jenssen. Han og Laurits Nicolai Jenssen var søskenbarn.
Foto: Historielaget Hommelviks
venner.
Sagbruksdriften ved verket fortsatte og det ble installert ei grindsag. På verksområdet
ble dam og vassrenner tatt i bruk for sagbruksdrift. Hovedvirksomheten ble likevel flyttet
ned til Hommelvik i 1880 i følge nedtegnelsene til Jacob Hulås.
5.3 Informasjon på Jernverksområdet
På kartet over Mostadmark Jernverk fra tredje driftsperiode (1857) finner vi demninger, hus, verksteder, stier, veinett og fossene slik området vises i dag. På verketsområdet er de fleste grunnmurer ryddet og markert. Informasjon - slik den er beskrevet i det følgende - er satt ut i området langs stier og ruiner.
"Contoiret" er åpent på spesielle dager og kan åpnes på forespørsel. Området er ryddet og lett tilgjengelig. "Ny-smia" er åpen og kan være et fint startsted for en tur på verksområdet.
På kartet finner du:
| * Røsttomta | * Kolhuset | * Masovnen |
| * Malmtomta | * Pukkhammeren | * Hammersmia |
| * Labbet | * Spikersmia |
Røstinga ble utført som en ren
ildebrann, med stor tilgang på luft. Malmen ble lagt i et porøst lag oppå veden og den
måtte ikke ha noen form for overdekning. Mellom lagene av ved og malm måtte det slippe
til godt med luft.
Røstinga foregikk i røstegroper eller i røstebåser som var avgrenset av ca. 1 m høye skråstilte steinvegger laget av rundstein.
Veden ble antent i hjørnene og det kunne gå to til tre døgn før røstinga var ferdig. Ved røstinga forsvant svovel fra malmen og den ble mer porøs og derved lettere å knuse. Den røsta malmen ble kjørt til malmtomta og til pukkhammeren. Røsta malm har en rustrød farge.
I den første driftsperioden
(1653-1695) ble malm hentet fra gruver i Mostadmarka. Det er også sannsynlig at
Hynnegruva ved Orkanger leverte malm til masovnen på 1660-tallet. Malmtomta lå den
gangen ved foten av Kvernfossen -den nederste fossen- ved siden av den eldste
masovnruinen.
I den andre perioden (1753-1818) måtte malmen også hentes fra Sunnmøre (Averøya), Smøla, Bispøyan mellom Hitra og Frøya og fra Ormli ved Langvatnet i Rana.
I den siste driftsperioden (1822-1880) ble malmen i hovedsak hentet fra Grønligruva, fra Hitra og fra Ormli i Rana. I et brev fra Verkets inspektør Lars Ulrik Lund i 1838 går det fram at Grønskalgruva i Tydal også leverte malm til Mostadmark jernverk.
Malmen inneholdt jernmineralene magnetitt og hermatitt (jernglans). Malmen fra Hitra inneholdt mye svovel og ble ikke regnet for å være særlig skikket til jernproduksjon. På 1830-tallet vet vi at Mostadmark Jernverk sendte ut mannskap til Hitra for å bryte malm. Malmen fra Hynnegruva og Grønsalgruva var en jernrik sulfidmineral som kalles pyrrhotitt eller magnet-kis. Dette mineralet egner seg dårlig for smelting i masovn selv etter at det er røstet.
I tillegg til jernmalmen ble det brukt kalkstein for å få smelteprosessen til å gå raskere. Kalkstein ble i hovedsak hentet fra Stjørdalsområdet.
I et brev skrevet av inspektør Lars Ulrik Lund i 1838, går det også fram at det ble brukt kalkstein fra en forekomst som lå like ved Bakken. Dette kalksteinsbruddet ble funnet igjen i 1997.
Tegningen viser en gruvearbeider som hakker ut oppsprukket malm etter en fyrsetting i Grønligruva.
Trekol ble lagret tørt i Kolhuset,
som hadde kjørebru og kunne minne om en låvebygning. Trekol ble laget av bønder og
husmenn i Mostadmark, Dragsten, Amdal, Selbustrand, Vikvarvet, Mebonden og Sjøbygda.
For å drive masovnen i én måned trengtes det ca. 1800 m3 trekol. Dette tilsvarer ca. 20 kolmiler på 90 m3, eller ca. 900 lester trekol. For å bygge én kolmile og brenne den av gikk det med ca. 120 dagsverk.
En lest trekol ble i 1830 betalt med ca. 2 ort og 12 skilling levert ved Verket. For å lage et skippund støpejern gikk det med ca. en tønne malm og ca. 1,5 lest trekol. For å lage et skippund stangjern (stål) gikk det i tillegg med ca. 2,4 lester trekol. Trekolet ble kjørt på sleder som hadde store flettverkskurver. Trekol som ble levert til Verket ble kjørt opp skråningen på vestsiden av verketstomta og tippet ned i kolhuset ovenfra. Vi kan ennå se denne transportveien i terrenget overfor veien til Gammelplassen.
1 skippund = 159.4 kg.
1 malmtønne = 1 alen = 0.247 m3 eller ca. 990 kg malm.
1 lest trekol = 12 koltønner = 1.93 m3 = 1930 liter eller ca. 800 kg trekol.
Før den røsta malmen ble lagt i
Masovnen ble den lagt i en skålformet jernpanne og knust i mindre stykker under
pukkhammeren. Pukkhammeren ble drevet av et eget vasshjul. Til å begynne med - på
1650-tallet- ble den røsta malmen knust med handmakt.
Masovnen besto av sjakt, gikt, rast, stell og herd. Noe av steinen i masovnen ble hentet fra masovnberget i Selbu og fra Sparbu i Nord-Trøndelag. I den siste driftsperioden ble den innvendige ildfaste steinen hentet fra England. Masovnen var i den 2. driftsperioden ca. 8,8 m høy.
Masovnen ble utvendig murt av gråstein. I dag ser vi restene av masovnbunnen (herden) og den nedre delen av gråsteinmuren med forankringsjernene fra 3. driftsperiode (1822-1880).
Smelting av jernmalmen.
Malm, kalkstein og trekol ble lagt lagvis i
masovnen med påfylling fra toppen. På veien ned gjennom ovnen gikk malmen, kalksteinen
og trekolet gjennom en komplisert prosess. Vi regner med at noe malm ble redusert til
metall i fast tilstand oppe i sjakta. Lenger ned i ovnen delte massen seg i flytende,
karbonrikt jern og slagg som inneholdt oksider av silisium, kalsium, aluminium og
magnesium. Den flyende massen ble tappet i bunnen av ovnen. Store mengder luft ble blåst
inn i ovnen ved hjelp av store blåsebelger. Blåsebelgene ble laget av dyrehuder og ble
drevet av et overfalls-vasshjul. I herden gikk temperaturen nesten opp i 1300 grader.
Jernet ble støpt ut i tørre
sandgroper foran ovnen. Noe av jernet ble brukt direkte til støpegods, blant annet til
ovner. Noe av jernet ble videre fersket ("gjort friskt"), dvs. bearbeidet til
stål i hammersmia.
Ovnsplatene ble støpt vannrett (liggende) i sandgroper, med avtrykk fra tremodeller. Mot slutten av den 2. driftsperioden ble det årlig produsert ca. 110 til 140 tonn jern ved Mostadmark Jernverk.
Støpejernsovner
Et av de mest kjente støpejernsproduktene fra 2. driftsperiode var støpejernsovner med samemotiv, såkalte "Finnovner". Treformen til ovnsplata ble opprinnelig skåret ut av belg- makeren Jøns Ljungberg som arbeidet ved Ljusnedal jernverk i Sverige på 1770-tallet. Vi regner med at "Finnovnene" ble støpt første gang rundt 1790 ved Mostadmark jernverk. "Finnovner" var blant annet montert i bygningen "Harmonien" som sto ved Torget i Trondheim.
I hammersmia ble overskudd av karbon
fjernet fra jernet. Det glødenede og deigaktige jernet gjennomgikk en oksiderende
behandling. Støpejernet fra masovnen inneholdt ca. 4% karbon og dette måtte minskes til
under 1% for å kunne brukes til smibare produkter. Denne rensingen eller fjerningen av
karbon, kalles herdfersking.
Etter ferskingen ble støpejernet formet til stangjern og emnesjern. Jernet ble hamret til stangjern med en enorm hammer på 80-90 kg. Hammeren ble drevet av et eget vasshjul.
Typiske smidde produkter fra Mostadmark jernverk var foruten spiker av ulike dimensjoner, hestesko, ambolter, spett, anker, skipsringer, krumtapper, vognakslinger, vognbeslag, hammerhoder, øksehoder, meisler, borjern og plogjern.
Masovnarbeiderne og smedene hadde en
egen hvilestue som ble kalt "Labbet". Arbeidsfolket hadde et skittent, støyende
og hardt arbeid. I tillegg var det sterk varmestråling fra masovnen og stor varme ved
støping og herdferskingen.
Ordet "Labbet" må komme fra "labora" som betyr "arbeid" på latin. Den bygningen som ble brukt som "Labbistuggu" i den 3. driftsperioden, brukes i dag som hytte i Mostadmarka.
Spiker
var et viktig produkt ved mange av jernverkene. Til spiker ble det normalt brukt jern med
lavt karbon- og fosforinnhold. Ved stangsmiing ble stangjern smidd til en spiss tein, en
skjerv ble slått inn på et passende sted, avhengig av tykkelsen. Deretter ble emnet satt
inn i et spikerjern, en form kalt lø. Hodet ble så raskt slått til med noen hammerslag.
Vi må regne med at det ved Verket ble smidd grove (store) spiker på omlag samme måte, men med en vassdrevet hammer. Smiinga foregikk ved jerntemperatur mellom omlag 900 og 500 grader.
Moderne spiker blir laget ved kaldforming av tråd og denne spikeren ble lenge kalt trådstift. Slik spiker er hardere enn den gamle varmsmidde spikeren. I dag blir nesten all spiker og trådstift påført et lag med sink og blir kalt galvanisert spiker.
Størrelsen på spikrene fra Verket kunne variere fra 10 til 15 cm som bygningsspiker, og fra 18 til 43 cm som spiker til bygging av skip.
5.4 Gruvene
Fotos: Niels Bakmark.
Tidlig på 1600 tallet ble behovet for jernprodukter større og større etter mange år
med krig og ufred. Flere moderne våpen ble oppfunnet. Blant disse var kanonen, granater
og håndgranater. I kjølvannet av de nye våpen, ble flere festningsverk bygget.
Kongene som førte krig hadde stort behov for jern. Den 29. mars 1644 sendte derfor kong Christian IV en melding om at den som kunne melde om funn av "erts og malm" skulle bli premiert. I Trøndelag var dette med på å danne grunnlaget for opprettelsen av gruve- og bergverksdriften på Røros (1644) og på Løkken (1652). Kapitalen til gruvedriften kom i stor utstrekning fra borgere i Trondheim og fra utenlandske investorer.
I 1650 ble det funnet malm i Vennafjellet. Bernt Brunsmann og hans medeiere, partisipanter, fikk sannsynligvis hjelp av bergverksfolk på Røros og Løkken til å bygge masovn og hammerbruket i Mostadmark. De naturgitte forhold til slik drift var gode. Elva som renner ut av Foldsjøen hadde nok energi til å drive blåsebelger og hamrer. Det var godt om skog og plass nok til å bygge Verket. Sist, men ikke minst; malmen i området egnet seg til smelting. Byggingen av masovnen i Mostadmark tok til i 1654 og den sto ferdig høsten 1655. Den første smeltingen av malm foregikk ved påsketider 1657.
Mostadmark Jernverks Venner har kartlagt over 250 gruver og skjerp i Malvik, Selbu og Lånkealmennigen. De fleste av gruvene var små og ble drevet under jernverkets første driftsperiode, 1653 - 1695. Under andre driftsperiode, 1753-1818, ble malm også hentet utenfor Mostadmarkområdet, f.eks fra Smøla, Averøya og fra Rana. Store gruver i Mostadmark som f.eks. Grønli, ble drevet helt inn i tredje driftsperiode 1822 - 1880. I denne perioden ble det meste av malmen levert fra Henriksøya og Grønnøya utenfor Hitra, fra Tydal og fra Ormli i Rana. Restene etter gruver i og omkring Mostadmark er til dels lett tilgjengelige og er spennende turmål og kulturminner.
Arbeidet med å skaffe malm til Mostadmark jernverk førte både godt og vondt til bygdene. Arbeidet rundt gruvedriften omfattet de som jobbet på jernverket med foredling av malmen, de som sto i gruvene og de som transporterte malm, ved og kull. Mange arbeidet også med skogsdrift og brenning av kull til masovnen på verket.
Sagnet om Finnpål som jobbet på Verket og bruken av "Finnpål-stuggu" under siste krig er spennende historier som spesielt kan oppleves ved en tur til hulen.
Stedet Viken i Mostadmark var fra tidlig middelalder og i jernverktiden et viktig knutepunkt, med bl.a. skyss-stasjon som lå kloss inn til den gamle veien til Selbu. Det er nettopp langs den gamle veien de fleste gruvene ligger. Gruvmyra er et navn fra den tida det var gruvedrift. Her er det åtte til ni gruver og et stort malmlager.
Ved veien til Amdal ligger også ei gruve. Stedet kalles "Gruva" den dag i dag. Den ligger i begynnelsen av Blomdalen. Ved Vollen, nærmere bestemt ved den gamle Maria-kirken, ligger det tre gruver som er lette å finne. Litt nord mot Mariakilden ligger den fjerde. Alle disse gruvene ble drevet i Verkets første driftsperiode 1653-1695.
En av de aller eldste gruvene til
Mostadmark Jernverk, er gruven på nordsiden av Klepptjern. I alle gamle rapporter fra
Bergarkivet står det at den ligger på østsiden av tjønna. Klepptjønngruva omtales i
en befaringsrapport skrevet av Christian Boghardt Richter, datert 23. Juni 1686.
Befaringsrapporten, som er skrevet på tysk, har følgende beskrivelse av gruva: "Klepptjern gruve, som til nå er holdt for å være den beste, besøkte jeg først. Det er en gruve som ligger på en liten høyde på den ene siden av en liten innsjø. På motsatt side av innsjøen er ei stor myr. Gruva er ca. 10 meter dyp og det er drevet ut en gruvegang på ca. 8 meter. Den nåværende eieren begynte driften for 7 år siden, og det er tatt ut over 200 tonn jernmalm. Nå er gruva så godt som uttømt, og malmgangen er smal, kort og fattig på malm. I den siste tiden har 3 mann ved hjelp av 2 favner ved og fyrsetting tatt ut 2 tonn fattig malm. Denne gruva ligger 3/4 mil fra masovnen, langs en smal og dårlig vei."
Klepptjern gruva ligger innerst, helt øst ved Næverveien. Det er 20-25 minutters tur langs en svakt stigende dal som til å begynne med har tydelige spor etter hjultransport. Dalen svinger svakt til venstre, og etter 15-20 minutter kommer man inn på en skogssti som følges fram til gruva. Gruva ligger på høyre side av stien. Gruveåpningen er vannfylt og ikke sikret.
I Jervfjellet, nærmere bestemt området Bjørnstadtjønna - Malvikvollen,
ligger restene etter 4 gruver/skjerp. Den største er den som ligger vest for
Malvikvollen, mellom Fjellstuggu og toppen av Jervfjellet. Ved denne gruva ligger fortsatt
et lite malmlager og dagstollen med vann i bunnen er godt synlig. Her var det drift på
1600-tallet. Gruva inneholder fortsatt 
jernmalm.
Denne ble kalt "Malvik-Sæther-Gang". I en rapport fra 1686 var det nevnt tre
skjerp i dette området. I dokumenter fra Riksarkivet går det frem at det i
Malvikvoll-området ble mutet jernforekomster før 1655. I retning syd fra gruva i
Jervfjellet, overfor Malviktjønna, ligger Finnpål-stuggu berghule.
Heingruva eller Heinberg gruve er
blant de eldste gruvene i Mostadmark, samtidig som det er den siste som har vært i drift.
Den blir nevnt så tidlig som i 1686, da i en rapport av Christian Richter som
Heenberg-Schurffe. Den ligger på Lånke almennig tett ved elva Nevra, like ved veien som
går til Stordalen. Hvor mye jernmalm som ble tatt ut der vet man ikke. Det er ikke som
jernmalmgruve den er mest kjent, det er heiner som har vært denne gruva sin styrke. Derav
navnet Heingruva.
En annen gruve like i nærheten er Neverå gruve. Den skal ligge litt nedenfor Heingruva. Gruva sees ikke i dag, og mye tyder på at den ble borte da skogsbilvegen ble bygd.
I nærheten av Neverå gruve ligger Høgberget gruve. Her er en lang og smal trappetrinns-stoll med en vakker rød jaspisvegg. Det er mye som tyder på at her har vært tidlig drift, og at det ble brukt fyrsetting.
Flere har drevet uttak av heiner fra Heingruva. En selbygg som ble kalt Hein-Per dro til Heingruva hver sommer for å ta med seg emner til heiner. Disse solgte han så på markedene både på Levanger og i Trondheim. Det var tradisjonelt god omsetning på disse heinene.
Sagnet om sølvgruva ble også knyttet til Heingruva. Enkelte trodde at den egentlige sølvgruva i Svulluskaret var gruvehullet ved Nevra, og at gruva var fylt med vann for å dekke over rikdommen. I 1891 gikk flere sammen om å tømme gruva for vann. Etter hvert kom de ned til en kraftig tømmerkonstruksjon som igjen ga næring til ytterligere optimisme. Alt de fant var imidlertid heinstein. Det viste seg at det var flere rester etter gruvedrift i "vannhullet", men ingen tegn etter noen sølvåre. Det finnes heller ingen sikre tradisjoner om noen sølvåre i dette området, bare et gammelt sagn som ligner mange andre vandresagn fra andre steder i landet.
Det er også rester etter kuillmiler i Heindalen. Den best bevarte ligger i nordenden av ei myr øst I Heindalen. Det var anseelige mengder trekull som gikk med til masovnen på jernverket. For å drive masovnen i 1 måned trengtes det ca 1800 kubikkmeter trekull. 1800 kubikkmeter trekull tilsvarer ca 20 kullmiler hver på 90 kubikkmeter, eller ca 900 lester. For å bygge en kolmile og brenne den av gikk det med rundt 120 dagsverk. For å bygge og brenne 20 kullmiler gikk det dermed med 2400 dagsverk, eller 6 og 2/3 årsverk. For å beskrive dette nærmere tilsvarer denne kullmengden et 9 meter høyt hus med en grunnflate på 200 kvadratmeter. Det gikk ikke med bare anseelig mengde arbeidstid, det tæret også stygt på skogen.
I området Dragsten-Fosslivollen finnes flere typer gruver. En ligger vest for Øyan, på sørsiden av en liten bekk som renner ut i Øybekken. Her antas det å ha vært drift på 1600-tallet. En annen som ligger like vest for Fosslivollen har også et karakteristisk brudd som tyder på drift på 1600 tallet. Gruva vises som en lang og smal kløft med et vannfylt høl.
Helt inn til veiskille et par kilometer fra Dragsten, før brua, ligger sannsynligvis et middelalderanlegg for jernfremstilling. Slaggtypen tyder på det. Bjarne Warmdal opplyste i 1995 at de fant slagg her da veien ble bygget i 1936. Veien ble utvidet i 1960-årene og etter det har slagget gått tapt. Senere er det påvist brent leire som ble brukt som foring inne i ovnene Dette må ha vært et større anlegg, da det også er funnet slagg på andre siden av brua. Her antas det å ha stått jernovner. En gruve ligger rett vest for det omtalte anlegget. Rundt denne gruvegropa ligger flere store kisblokker. Kisen er blank svovelkis.
De største gruvene som lå i rimelig
nærhet av Mostadmark Jernverk var Grønli gruver. Den aller største ligger sørøst for
enden av vestre Grønlivatn, ca 100 meter fra bredden av vatnet. Der er det dagstoller på
opptil 15-20 meter, og en synk som står full av vatn er målt til 28 meter. Det hevdes at
det finnes en stoll her som er opptil 60 meter dyp. Tradisjonen vil ha det til at
redskapen som ble brukt i gruva fortsatt finnes i denne stollen. Gruva ble forlatt i all
hast da vann fra Grønlivatnet begynte å strømme inn. Ennå finnes det rester og spor
etter både hyttemurer og hestevandring her.
I en rapport fra først på 1800-tallet står
det om "Grønlie Grube"; "Grønlie Grube 1/2 Miil i NO for Værket har
afgivet den bedste slags Malm man ikkun ladet faaes af denne Malmsort og den anden noget
fattig bestaaende for det meste af lutter Graaberg, eftersom selve Gruben er indstillet og
opgaaet med Vand formellig foraarsaget ved under Driften at bryde seg ind paa en myr.
Beliggenheden giver ikke Anledning til Stollanlæg, heller ikke haves vand til at drive
Vandhuse med. For Tiden udbrudes et lidet Qvantum af denne Malm, som tages hist og her i
Bjergkløftene i Nærheden af Grubene."
30. november 1822 overtok handelshuset Jenssen & Co og Premierløytnant Carl Jacob Halck driften. Grønligruva ble lenset og tatt i bruk igjen. I 1834 stanset Grønligruva for godt. Årsaken var dels at gruva tok inn vann fra Grønlivatnet og dels at gruva ble drevet uavhengig av Verket og at den ble slått konkurs.
5.4.7 Gruvedrift utenfor Mostadmarkområdet
Gruvene i Mostadmark var ikke alene om å levere råstoff til Verket. I 1716 ble det oppdaget jernmalm på Averøya og Smøla og malm ble fraktet i båt til Hommelvik og videre med hest opp til Verket. Dette nevnte også Gerhard Schöning da han besøkte Verket 16. Januar 1775.
I tillegg vet vi at det ble brutt jernmalm i Tydal ved Grønskalgruva. Dette var en malm som var svært rik på jern, transporten ble for lang og for dyr til Mostadmark.
Også øyene mellom Hitra og Frøya, Bispøyene ( Mosnø, Store Vedø,Henriksø og Burø) leverte mye malm til jernverket.
I 1779 ble det foretatt skjerping på jernmalm i Rana, ved Langvatnet og Ormli, og i årene 1800-1801 ble det startet leveranse av jernmalm derfra. Malmen fra Rana var en svært rik og småbladet jernglans som geologene kaller spekularitt. På dennne tiden minket malmen på Sunnmøre, Hitra og Smøla, og gruvene i Mostadmark var på det nærmeste uttømt. I tillegg var også skogen uthogget. I de første årene på 1800-tallet opplevde Verket solid fortjeneste som følge av økt etterspørsel etter jern fra Europa. Men da Napoelonskrigene pågikk i årene 1807-14 ble all transport ut av Norge blokkert av engelskmennene. Det var konstant mangel på proviant, kull og malm. Verket mistet tre av skipene sine til engelskmennene, og all transport av malm fra Rana stanset. Gruvedrifta i Vennafjellet tok også slutt og Grønligruva ble foreløpig lagt ned. Dette var trolig noen av årsakene til at masovndriften ved Verket ble lagt ned i 1817. Året etter var lagret av støpejern oppbrukt og driften stanset.
Cornelius De Jongs besøk ved Mostadmark Jernverk i april 1797
I et reisebrev forfattet av Cornelius
De Jong, trykt i 1802, finner vi en beskrivelse av blant annet masovnen ved
"Værket"; "Den høye jernovnen, hvorav noen, som aldri har sett en gruve,
bare kan danne seg en ufullkommen forestilling, er et meget høyt byggverk eller
smelteovn, hvori man lagvis kaster jernmalm og kull; alt etter hvert som jernet smelter ut
av malmen og strømmer ut og altså hele haugen synker ned i ovnen, fyller man på med
jernmalm og kull, og slik, at kullet alltid utgjør det øverste laget. Uten en sterk ild
øverst og nederst, som man i tillegg fyrer opp med en svær blåsebelg, ville ikke jernet
smelte, fordi det er meget vanskelig å få dette metallet flytende. En slik høy
smelteovn er, særlig om natten, et fryktinngytende men samtidig storartet
skuespill."
De Jong forteller også at driften her forutsetter at ovnen er i gang hele døgnet. Ovnen måtte fylles etter med jevne mellomrom. Dette forutsatte at noen hadde sin "soveplass ved munningen av denne kunstige vulkan; forestill Dem heten som de hele tiden måtte holde ut."
Ovnen var rundmurt, rundt 20 fot høy og like bred " på et antall trapper klatrer man opptil munningen av dette forbausede uhyret som man kan kalle ovn eller kjele, man spaserer oppå den som en "solfaterra", og den glødende munningen er som krateret på et ildfjell i miniatyr,"
Som vi ser ble nok den gode Cornelius De Jong kraftig imponert over masovnen i Mostadmark.
Arbeidet med å skaffe malm til Mostadmark jernverk førte både godt og vondt til bygdene. Det var arbeid med gruvedriften og bryting av malm, og på jernverket med foredling av malmen. Mange ble også engasjerte i skogsdrift. Det krevde trevirke til brenning av kull til masovnen på Verket. Det ble også brukt store mengder ved for fyring i gruvene, hvor man varmet berget til det slo sprekker. Kullbrenning var svært arbeidskrevende og mange var i arbeid. Transporten av ved og kull, og ikke minst jernmalm gav mange arbeidsplasser for bygdefolket. Fagfolk innen bergverksdrift kom til lokalmiljøet og førte sikkert med seg mye som bygdefolket kunne høste goder av. Bergverksdriften høstet store fordeler fra myndighetene, men det var også problemer rundt industrien den gang slik som i dag. Rettigheter som jordeiere og bønder hadde hatt så lenge man kunne minnes, var plutselig verdiløse og det er mange eksempler på rettssaker og konflikter ved Verket.
I bygdebøkene finner vi flere historier om at folk døde som en følge av ulykker under arbeid i og rundt gruvene. En Jon Persen Hove døde den 22.12. 1794 da en "Timberstokk faldt paa hans Hoved og Bryst, da han paa Arbeide ved Mostadmarkens Jernværk." I 1795 døde Jon Bardosen Fossan under gruvearbeid. Ole Jonsen Engan døde i 1783 etter et fall i en gruve. Fortellingen om Ola Setsås som frøs ihjel på vei til gruva i november 1779 gir oss opplysninger om at det nok kunne være dårlig vær før i tiden også.
Selv om bergeverksdriften skapte arbeid og inntekter til bygdefolket, skapte driften også både berettiget og uberettiget motstand. Lars Reinton skriver i "Sæterbruket i Norge" at fra første stund bergverksdriften kom til landet først på 1500-tallet, skapte dette strid med bøndene. "Malmen var mest funnen i utmarka, og gruvene og bergverka vart difor gjerne liggende i sæterstroka. For sætrane på staden og i nærleiken vart det ofte undergangen, og sæterbrukarane i vedkommende grend eller bygd kom i konflikt om gamle rettar på sætervoller, i utslåtter, i skog og ålmenning; ein strid som sume stader vart så beisk at det sette preg på grende- og bygdelivet i lange tider. Sæterfolket vart ofte dei tapande; for Kongen favoriserte gruvedrifta og let ekspansjonen i denne næringsgreina gå ut over jord- og februket, der det vart interessemotsetjingar."
De helt store problemene skapte visstnok ikke gruvedrifta i Mostadmark. Nå var det også positivt for seterbrukerne at det kom mer folk til utmarka. Flere steder var det ikke liten del av provianten gruvefolket måtte ha som kom direkte fra de omliggende setrer. Likeså forekom også at setrene ble leid ut som bolig for arbeidsfolket. Det finnes også flere eksempler på at bøndene var så standhaftige mot dette nye at de takket nei til den gode og sikkert nødvendige inntekten som kunne hentes fra gruvedriften, selv i perioder av året hvor det var rolig på gården.
Især der hvor bergverkene gikk dårlig økonomisk, måtte bøndene finne seg i å bli pålagt arbeid for tildels svært dårlig betaling. Dette førte igjen til at folk måtte tvinges til å arbeide i gruvene samt transportere malm, ved, kull og andre varer. Som en siste advarsel sendte kongen ut brev med befaling til bøndene om at nå måtte de trå til. Hvis så ikke skjedde måtte de regne med ; "deres Bøgsels Fortabelse". Regelen var at man tinget både med bøndene og annen arbeidshjelp om lønningene, men i virkeligheten var det verkene som bestemte. Dette førte igjen til at dette pliktarbeidet ble sett på som slavearbeid. Det var myndigheten på høyeste plan, som fogden og lensmannen, som hadde tilsynet med dette pliktarbeidet.
Det var
stort behov for arbeidskraft i den tiden bergverksdriften pågikk for fullt. Det
foreligger sikre opplysninger om at svensker kom hit og tok seg arbeid. Et sagn, gjengitt
av Kåre Hulås, forteller om en svensk same, man antar at hans egentlige navn var Pål
Karja. Finnpål, som han etter hvert kom til å bli kalt, hadde blitt lyst fredløs i
Sverige, angivelig for drap. Sagnet forteller at en gang mannen kom hjem, hadde hans kone
besøk av en annen finn. Finnpål ble, som rimelig var, sint og slo rivalen i skallen med
en fjølstump slik at han døde. Han kom til Mostadmark og tok seg arbeid i gruvene. Denne
Finnpål fikk seg kjæreste og hun ble med barn. Dette var svært uheldig og han flyktet
til fjells for å unngå bygdefolkets vrede. Han slo seg så ned i en berghule i
Jervfjellet. Denne hula har siden fått navnet Finnpål-stuggu. Det fortelles mye om denne
Finnpål. Hva som er sant og hva som er dikt er umulig å si, men bygdefolket fikk hat til
ham, og det ble sagt at han dro rundt på gårdene og stjal mat. Andre utsagn forteller om
både ran, voldtekt og drap. Etter en tid bestemte bygdefolket seg for å sette en stopper
for dette. Finnpål ble jaget ut av hula, forfulgt og drept inne på fjellet. Historien om
måten han forlot livet på varierer. En historie sier at han ble jaget inn i seterbua på
Malvikvollen, og at forfølgerne satte fyr på bua. En annen historie forteller at han ble
skutt, og liket av han senket i et myrhull.
Hvor mye som er sant i sagnet om Finnpål er vanskelig å si. Sikkert er det nok at det også kom folk til gruvene som måtte holde seg skjult for øvrighetene. Dersom Finnpål ikke hadde fått et "uekte" barn med en av bygdas jenter, hadde utfallet kanskje blitt et annet.
Denne Finnpål-stuggu har også senere
fungert som gjemmested for folk som ikke ville gi seg til syne. Under andre verdenskrig
ble denne godt gjemte fjellhula igjen brukt. Johan Svedal og Harald Størseth bodde i
Finnpål-stuggu våren 1945. Formålet med denne observasjonsposten var å overvåke
troppetransporten sørover. Det ble opprettet radiokontakt med England fra
Finnpål-stuggu. På grunn av fukt, ble observasjonsposten med det elektriske utstyret
flyttet til en hytte på Vollamarka. Her hadde man radiokontakt med London og god oversikt
over skipsleia. Enda finnes det rester etter den enkle senga disse motstandskarene brukte
mens de bodde i hula.
 |
 |
 |
 |
 |
