2. GEOLOGI OG ISTID

Illustrasjoner fra "Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og Landskap. NGU 1997".


Slik landet vårt ser ut i dag har det slett ikke sett ut i all tid. Gjennom en ufattelig lang utviklingshistorie har det skiftet utseende mange ganger, fra havbunn til fjellkjede, med vulkaner og isbreer - før dagens landformer kom på plass. Hver bergart og jordart, hver dal og hvert fjell forteller sin lille del av en utrolig utviklingshistorie.

Geologi handler om uendelige tidsrom. Jordklodens alder er f.eks. 4600 millioner år, mens bergartene i Malvik ble dannet så sent som for "bare" 500 mill. år siden. Slutten av siste istid var for 10 000 år siden og den mellom-istid vi nå lever i er ingen ting å regne i geologisk perspektiv. Likevel oppfatter de fleste av oss istiden som en meget fjern fortid, og det er kanskje naturlig ut fra at de siste 10 000 år utgjør hele den perioden det har levd mennesker i Norge.

Berggrunnen i Malvik er dannet ved en lang rekke av geologiske hendelser med vulkaner, fjellkjedefoldinger, jordskjelv, forkastninger, nedsliping av is, erosjon og avsettinger. Et typisk eksempel på sprekkedal etter en forkastning er den over 4 km lange helt rettlinjede elvedalen langs Homla.

Vulkansk grønnstein ble mange steder forvandlet til grønnskifer under fjellkjedefoldingen og en rekke gruver til Mostadmark jernverk er knyttet til et slikt område.

Istidene ble et resultat av klimaendringer. Ved den siste istid var landområdene kraftig trykket ned og havnivået lå ca. 180 meter høyere enn i dag. Det vil si at havet gikk opp til over Storfossen og nesten opp til Foldsjøen.

2.1 Geologi og Landskap

Slik landet vårt ser ut i dag har det slett ikke sett ut bestandig. Gjennom en ufattelig lang og langsom utvikling i flere hundre milloner år har landskapet skiftet ansikt mange ganger, og det kommer nok til å forandre seg i framtida også. Hver bergart og jordart, hver dal og hver ås forteller sin lille bit av historien om hvordan dagens landformer ble dannet. Det var perioder hvor Skandinavia var havbunn, andre perioder med vulkanutbrudd og fjellkjededannelse, og det har vært helt andre klima enn i dag. Aller sist, for bare 2 - 3 mill. år siden begynte istidene med tykk innlandsis som flere ganger har skurt og slipt berget, gravd ut daler og fjorder og avsatt de løse jordlagene som ligger oppå berggrunnen.

Geologi utgjør selve grunnlaget for natur- og kulturlandskapet vårt. Geologien ligger bokstavelig talt i bunnen av all natur. Akkurat som vann og luft, er også berg og jord av fundamental betydning for plante- og dyrelivet, og dermed også for bosetting og næringsliv. Plantene får ulik tilgang på næringsstoffer og vann fra forskjellige bergarter og løsmasser. Mineralinnhold, jorddyp og kornstørrelse i løsmassene er helt avgjørende for vegetasjon, frodighet, produksjonsevne og dyrkingsmuligheter. Derfor er det slett ikke tilfeldig hvor vi finner de produktive arealene eller de skrinne områdene, de gode skogsbonitetene, de ulike viltbiotopene, etc. Det er geologien som styrer mye av dette, men selvfølgelig ikke helt alene, for de fleste plante- og dyreartene har også klimatiske begrensninger.

Geologi, terrengformasjoner og økonomisk drivverdige ressurser har også i stor grad vært med på å bestemme bosettingsmønster og samfunnsutvikling. Mange tettsteder har utviklet seg fra de eldste bosettingene og det eldste kulturlandskapet, som gjerne var tuftet på den rikeste og mest produktive jorda. Veger, jernbane og havner er lagt der geologien gir de beste mulighetene, og malmforekomster har dannet grunnlag for lokalsamfunn, slik som i Mostadmarka for et par hundre år siden.

2.2 Geologiske Prosesser

Geologi handler om uendelige tidsrom. Vår vanlige oppfatning av tid strekker ikke til når det gjelder de geologiske prosessene, som arbeider i evighetens perspektiv. Hvis vi tenker oss at en 2 m lang person som tidsskala representerer klodens alder (4600 mill. år), ble bergartene i vår kommune (ca. 500 mill. år) dannet så sent som ved den siste 1/9, eller omtrent i hakehøyde. Og helt på toppen ved den siste millimeteren begynner istidsperioden som har omfattet mange istider og mildere mellom-istider. Slutten av den siste istida og overgangen til den mellom-istida vi nå lever i (10 tusen år), svarer kun til 1/250 mm på skalaen og er for ingenting å regne i geologisk tidsperspektiv. Likevel oppfatter de fleste av oss istida som en meget fjern fortid, og det er forståelig ut fra at de siste 10 tusen årene utgjør hele den perioden det har levd mennesker i Norge, eller ca. 500 generasjoners slektshistorie.

Kontinentene er oppdelt i flere store "plater" som driver sakte omkring på jordoverflata. Skandinavia har gjennom millioner av år flyttet seg nordover helt fra den sydlige halvkule. Når to plater tørner sammen, vil det i løpet av noen millioner år dannes en fjellkjede, og hvis de driver fra hverandre vil det dannes havområder med vulkansoner langs revnene. Fjellkjeder har blitt bygget opp og tært ned flere ganger, og verdenshav har åpnet og lukket seg. Den fjellkjeden vi nå har, er rester etter en høyere fjellrekke som ble dannet ved en platekollisjon for ca. 400 mill. år siden. Senere har vann, vind, is og forvitring tært fjellene delvis ned og avsatt yngre, olje- og gassholdige lag som ligger ute på kontinentalsokkelen. Prosessen med nedbryting og ny avsetning i fjordene foregår også i vår tid, men vanligvis så langsomt at det knapt er merkbart i løpet av en mannsalder.

2.3 Berggrunnen i Malvik

Fotos: Harald Sveian.

Noen bergarter har vulkansk opprinnelse (tuff- og grønnsteinsvarianter) mens andre ble opprinnelig bunnfelt som lagdelte leir- og sandsedimenter i havet (sandstein og leirskifer). Under fjellkjedefoldingen ble de senere utsatt for trykk og temperatur som delvis førte til nydannelse av mineraler, foldinger og overskyvninger av store bergartsflak, og varierende grad av omvandling av bergartene (f.eks. leirskifer ble til fyllitt eller glimmergneis). Grensene mellom ulike bergarter kan være sammenfallende med svakhetssoner langs skyveplan. Foldingen snudde opprinnelige lag på høykant eller hele lagrekker på hodet. Jordskjelv og momentane forkastningsbevegelser dannet store brudd med knusningssoner, sprekkedaler og høye stup. Slik oppsto fjell og fjorder, åser og daler. Formene er langt senere blitt avrundet og nedslipt, og fjorder og daler er utdypet av is og vann. Sterke bergarter ble mindre nedtært enn svake bergarter, og oppsprukket berggrunn mer enn massivt berg. Store høydedrag og åser har mange steder en lengderetning SV-NØ, parallelt med hovedretningen (strøket) i berggrunnen, f.eks. Stavsjøfjellet og Gjevingåsen. Eksempler på store stup som ble utformet langsetter bergartsgrensene finner vi på vestsida av Jervfjellet, vestsida av Stavsjøfjellet, vestsida av Gjevingåsen og nordsida av Storkleivan. Daler som følger berartsgrensene finnes langs Nevra og Krokåtbekken.

Elvedalen langs Homla er et eksempel på en dal som følger en forkastning (bruddsone) med litt mer nordlig retning. Står vi ved Nonshaugen og sikter langs det dype v-formete gjelet Homla har gravd ut i denne oppsprukne sonen, ser vi at dalen er helt rettlinjet. Denne markerte bruddstrukturen i berggrunnen fortsetter i nøyaktig samme retning langs de høye stupene i Gjevingåsen forbi Muruvika. Forkastningsbevegelser (både vertikale og horisontale forskyvninger) har antagelig bidratt til oppsprekking av berget, og dermed gjort det lettere for elva å grave seg ned. Det fins også eksempler på daler som følger markerte sprekkeretninger mer på tvers av bergartenes hovedretning: Gammelåsdalen går i Ø-V retning og Høybydalen i NV-SØ retning. Vi ser at mange svakhetssoner i berggrunnnen møtes i Hommelvika. Det er nærliggende å tro at breenes senere utgraving av selve bukta kan ha sammenheng med dette, men her spiller det også en rolle at bukta ligger innenfor de noe svakere bergartene som strekker seg videre vestover i store deler av ytre Malvik.

Lokaliteter

Harde og sterke bergarter danner gjerne høyder i terrenget. En slik bergart er konglomerat. Det var opprinnelig en elvegrus eller en strandgrus med store og små rullesteiner ("boller") i en sandmasse som har blitt forsteinet. Bollene kan bestå av mange forskjellige steinsorter og ha ulike farger. Konglomerat finnes bl.a. på toppen av Stavsjøfjellet og på Storheia øverst på Gjevingåsen. Smale soner kan studeres i vegskjæring ved Rv. 950 i foten av Solbakkan, og ved Høybyvegen like nedenfor undergangen under E6. Berggrunnskartet viser at det finnes flere soner i Hommelvikområdet.

Vulkanske grønnsteiner og opprinnelig vulkansk aske (tuffittiske bergarter) ble mange steder forvandlet til grønnskifer under fjellkjedefoldingen, men noen steder er lavastrukturer fremdeles bevart. Ved Foldsjøen fins det fine eksempler på putestrukturer, 20 - 40 cm store blærer ("puter") av lava som bråstørknet i havet for ca. 500 mill. år siden. Svabergene her er så planslipt av senere isskuring at det ikke stikker fram runde puter; vi ser bare grenseflatene mellom de enkelte putene som mørkere strektegninger på berget. I nærliggende små stup vil det kanskje være mulig å hakke løs runde eller ovale puter?

Innenfor skifer- fyllitt- og gråvakkebergartene (som alle er svært skifrige) ser vi mange bergvegger hvor skiferlagene kan ha ulike retninger og de kan være bøyd i mange store og små folder som skriver seg fra fjellkjededannelsen. Fra de planeste og mest skifrige sonene kan det taes ut tynne heller, og dette var tidligere en ganske stor industri innenfor de samme bergartsformasjonene i vår nabokommune Stjørdal. Små stykker av skifer- og sandsteinslag har vært brukt til bryne (hein).


Fra Heingruva ved Nevervegen har det vært et større uttak, og lokalt har det sikkert vært flere mindre uttak av brukbare heiner.

 

 

Ved Thoresenberget i Hommelvik kan man se eksempel på bergartsgrense og skyveplan i skjæringen som er sprengt ut langs Rv. 950. Tidligere ble denne brukt til undervisning for bergstudenter ved NTH. Professor Oftedahl skrev i en ekskursjonsrapport at vi kan se konglomerat med assosiert gråvakkesandstein og en skarp grense til underliggende svartskifer, en grense som er et utpreget skyveplan fra fjellkjedefoldingens tid. Deformasjon i konglomerat og sandstein har laget kvartsfylte små sprekker i mange slags mønstre. Svartskiferen er synlig bare lengst vest i et lite parti nederst i skjæringa, og er en av flere bergarter i den formasjonen som fortsetter videre mot Grønberg og ytre deler av kommunen. Skyveplanet er rettlinjet og har en helning i østlig retning på ca 30 grader, noe som forteller oss at svartskiferen også ligger videre inn under Stavsjøfjellet.

Det er en rekke gruver og skjerp knyttet til grønnsteinsområdet som strekker seg øst-vest gjennom Mostadmarka. Fra de fleste ble det tatt ut jernmalm til Mostadmark Jernverk som lå like nedenfor Foldsjøen ved den øverste fossen i Homla. Andre skjerp ble drevet på relativt små forekomster av såkalte sulfidmalmer, vesentlig svovelkis med noe kopper.

 

2.4 Istidene

Istidene har hatt ca. 100 tusen års varighet, mens de mildere mellom-istidene har vært kortere, bare 15- 20 tusen år. Denne regelmessigheten skyldes periodiske variasjoner i jordbanens form og i jordaksens helning og rotasjon, noe som har påvirket solinnstrålingen til jorda.

Løsmassene som dekker berggrunnen på land og i fjordene i dag er meget unge; de ble stort sett dannet ved slutten av siste istid og i tiden etter at isen forsvant. Bergartene i Malvik er faktisk 50 tusen ganger så gamle.

Høyere havnivå
Ved slutten av siste istid hadde vi et havnivå som (i forhold til landområdene) sto mye høyere enn i dag. Dette skyldes ikke at havnivået globalt var høyere (tvert i mot, det var lavere enn i dag), men at landområdene under innlandsisen var flere hundre meter nedpresset av istyngden. Innlandsisen på sitt største nådde ut til Eggakanten ytterst på kontinentalsokkelen og var minst 1000 - 1500 m tykk over Malvik. På hver eneste kvadratmeter lå det med andre ord minst 1000 tonn med is. Da klimaet bedret seg og isen smeltet, ble lavlandsområdene oversvømt av havet og omdannet til fjordbunn etter hvert som iskanten trakk seg tilbake fra kysten og inn mot fjelltraktene i øst. De første strandlinjene ble da meislet inn i terrenget i et nivå som senere er hevet høyt over dagens havnivå.


De høyeste merkene etter havnivået fra isavsmeltningen kalles den marine grense. Vi finner nivået i form av sand- og grusterrasser 175 - 180 m o.h., i ytre Malvik ved Lisbethvollen på det høyeste punktet av vegen mellom Vikhammer og Kuset, og langs Homla ved Karlstad, Bakken, Nevras utløp i Homla, Ivermoen, Folden og Dølan. Noen steder er det bevart 10- 11 tusen år

gamle skall av muslinger (blåskjell, kuskjell, mm.) i blåleire eller sand. Slike kan dateres ved hjelp av C14-metoden og dermed aldersbestemmes også sedimentene som skjellene ligger i. Skjell fra lavereliggende områder kan tilsvarende brukes til å datere yngre havnivå fra forskjellige stadier etter isavsmeltningen.

 

Isavsmeltning

Trondheimsfjorden for vel 10 tusen år siden så ut som Grønlands fjorder i dag: Isfjellene drev omkring og sjøen var blågrønn av breslam som sank ned og ble til tykke lag av blåleire. Smeltevann fra isen avsatte sand og grus der breelvene munnet ut i fjorden eller i innsjøer. Det hendte at kortvarige klimaforverringer fikk brekanten til å stanse opp, eller rykke litt fram før avsmeltingen        fortsatte. Ved slike stopp ble det dannet endemorener, de største på fjordbunnen og mindre morenerygger på land. En stor rygg som ble dannet på fjordbunnen ligger ved Ålia - Vikhammeråsen. Fortsettelsen er den store fjordgrunna som kalles Stavsgrunnen, en brei rygg på fjordbunnen fra Midtsand til Skatval. Her lå iskanten for nærmere 11 tusen år siden, et stadium som i Trøndelag kalles Tautra-trinnet. Det skjedde samtidig som iskanten ved Oslofjorden dannet det kjente Raet gjennom Østfold og Vestfold. Innenfor Stavsgrunnen begynte iskanten å trekke seg tilbake forbi Hommelvika for ca. 10500 år siden.

Foto: Harald Sveian.
Fotoet fra Thule på Grønland viser hvordan forholdene var.


 

For 10400 - 10300 år siden gjorde isen et stopp slik at brekanten ble liggende over Jervfjellet - Skjettenbuåsen, Jervskogen skisenter, Dølan og langs sørsida av Håsetdammen. Dette stadiet kalles Hoklingen-trinnet og har sin fortsettelse i vest mot Saksvikvollen og Brøttem og i øst mot Frigården og Hegra. Kartet viser situasjonen da havet (175 - 180 m høyere enn i dag) og isbreen møttes ved Dølan. Breen hadde først vært litt lenger tilbake, og så rykket fram. Brevatnet avsatte nå sand og grus på fjordbunnen nærmest isen, og breslammet sank ned som leire på fjordbunnen i roligere vannmasser litt lenger ut. I dag ser vi bare rester av sand og grus på begge sider av Homla, fordi elva senere har fjernet mye da den grov seg ned og dannet fossene under landhevningsperioden. Leira finner vi ved gårdene på Fossen, Halla og Buås, i Høybydalen og nedover mot Hommelvika. Sannsynligvis var mye av elvedalen også fylt med leire.

Under framrykket dannet breen mange steder 2 - 5 m høye morenerygger ved fronten. Forbi Håsetdammen og over Jervfjellet, bl.a. der Bostadvollen og Naustvollen ligger, fins slike rygger. Dette morenetrinnet er egentlig to-delt, og det går en morenerygg fra Skaugvollen skrått oppover i terrenget, og det er stedvis to parallelle morenerygger med 100 - 200 m avstand over Jervfjellet.

                           

                            Ved skisenteret på Jervskogen ble brevatnet oppdemt, og breelvene fraktet sand og grus ut til bunnfelling i en issjø. Her var det tidligere en stor rygg hvor sand og grus har blitt utdrevet.

 

Også Bakktjønna var oppdemt av isen en tid, og trolig rant brevatnet over passet nordover mot Ivermoen hvor det ligger grussletter i høyde med datidens havnivå.

 

For 10 tusen år siden regner vi at alle områdene innenfor Malvik kommune var blitt isfrie, mens isfronten trakk seg innover i Selbu og Meråker og det fremdeles var stor innlandsis lenger øst.

2.5 Landhevingen

Etter at isen begynte å smelte har både land og hav steget. Landet har i hele etter-istida hevet seg raskere enn havnivåstigningen. Betrakter vi disse to bevegelsene fra et ståsted på land, må det ha fortonet seg som om havnivået har blitt hengende etter (sunket) gjennom de siste 10 tusen årene. Mens endringene av strandnivået var ca. 60 mm pr. år i de første 1500 årene etter at isen forsvant, foregår det i dag en liten rest av landhevning med ca. 4 mm pr.år.

 

Løsmassetyper og fordeling i landskapet
I Malvik kommune har store arealer blitt tørrlagt ved landhevningen. Det aller meste av produktiv jord og bebyggelse ligger på de hevete fjordbunnsavsetningene, hovedsakelig leirjord. Unntaket er Mostadmarka og Nybrodalen hvor det er en del dyrket mark på bunnmorene som ble avsatt av breen i et tynt lag over fjellgrunnen, og på oppløst (forvitret) skifrig berggrunn, såkalt fløss. Forøvrig ville naturen det slik at svært lite løsmasser og nesten ingen dyrkingsreserver finnes i områdene høyere enn den marine grense. Derfor er de største arealene i vår kommune grunnlendt skogsmark.

Under landhevningsperioden etter istida har elver og bekker mange steder gravd seg ned, fraktet sand, grus og leire til ny bunnfelling på stadig lavere nivå i fjorden. Homla har på denne måten dannet et nesten trappetrinnformet landskap med terrassser i flere høyder ved Nesbakkan, Mogjerdet og Øya. Ved elvemunningen har en kombinasjon av sandtransport ut fra elva og bølgevasking langs stranda formet de videste flatene på Mogjerdet, ved kirka og jernbanestasjonen - i nevnte rekkefølge og i takt med landhevningen og havnivåets forandring. Ved rådhuset har det vært grustak i disse massene. Både her og innover på Sannan er det sannsynlig at sanden er avsatt oppå eldre tykke lag av blåleire.

2.6 Homlavassdraget fra istid til nåtid

Mens iskanten trakk seg tilbake gjennom Mostadmarka for vel 10 000 år siden, gikk fjorden inn til fossen nedenfor Verket . Homla var da bare et par hundre m lang, men hadde i begynnelsen en helt annen vannføring enn i dag. Så lenge iskanten lå i Mostadmarka kom det smeltevann fra store høyereliggende isområder i Selbu til Foldsjøen og ned Homla. Da breen smeltet tilbake forbi Vennafjellet og Selbuskogen kunne ikke smeltevannet komme over vannskillet lenger; det fant veien langs dalbreen i Selbusjøen i stedet, og fra da av fikk Homla det nedslagsfeltet den har i dag.

Landhevningen sørget deretter for at fjorden gradvis ble grunnere, den ble også mindre i utstrekning, og da måtte Homla strekke seg lenger nordover for å nå ut til et stadig synkende havnivå. For drøyt 9000 år siden var toppen av Storfossen bare et lite stryk som gikk direkte ut i havet på ca. 140 m-nivå. Homla var nå blitt 4 km lang. Den eldste fjordbunnen ved Bakken og Karlstad var blitt skogsmark med bjørk og furu på leir- og sandbunn. Nesten tusen år senere var Storfossen slik som i dag, havnivået var sunket så mye at toppen av Dølafossen hadde begynt å komme til syne. Enda gikk det nesten 1500 år før hele Dølafossen kom til syne. Nå hadde elva gravd vekk mye av de hevete havbunnsavsetningene, men enda var den ikke kommet fullt så dypt som i dag. Elveosen lå nå ved Nesbakkan i 55 - 60 m høyde, og her ligger det en terrasseflate med sand fra datidens elvedelta. Leire ble fortsatt bunnfelt utover mot Karlslyst, Sannan og sentrumsområdet. Vi må forestille oss at elvdalen på dette tidspunkt (7000 år før nå) var oppfylt av løsmasser som elva rant på, helt opp til høyde med den nye brua på motorvegen. Nesbakkan var datidens tidevannssletter, akkurat som stasjonsfjæra i dag. Homla var blitt ca. 7 km lang i løpet av sine første 3000 leveår. I Lunden ved Karlslyst begynte den høyeste kollen å stikke opp som et lite skjær i fjorden.

Vi må enda nærmere vår tid før Hommelvik sentrum ble tørt land. Elva skar seg gjennom deltaet på Nesbakkan og avsatte sand på nytt i flere terrasser som forteller om havnivåets senkning. Sammenholdt med havnivå-tabellen kan vi finne alderen på terrassene. Brandsletta er en liten utflating som svarer til strandlinja for 5000 år siden. De høgste flatene på Mogjerdet, 17 - 18 m o.h. var strandsone for 3000 år siden. I tida omkring Kr.f. gikk strandlinja omtrent ved rådhuset. Noen hundre år senere var Sannan en stor tidevannsslette, og (Hommel-)vikingene kunne for tusen år siden trekke opp båtene sine i fjæra like nedenfor stasjonsbygningen, 4 - 5 m høyere enn fjæra i dag. Det yngste merket etter elva er den lavtliggende slynga som den grov ut i senkningen der Øya stadion ligger i dag. Det har trolig tatt noen hundre år å forme denne svingen.

Ras

Foto: Historielaget Hommelviks Venner, fotoarkivet.
Leire og finsand på fjordbunnen kan bli ustabil og rase ut, spesielt hvis det blir påført ekstra belastninger. Under krigen, den 14. april 1942, gikk et ras på sjøbunnen utenfor Haugenbakken og Djupvasskaia bare noen dager etter at det var lagt ut en steinfylling. Raset tok med seg en stor del av kaia og litt av fundamentet under jernbanelinja. En tilsvarende mindre utglidning fant også sted da det ble lagt ut steinfylling for havnevegen ved Nygården.

Spor etter leirras på land finnes ikke i Hommelvik, men derimot tyder terrenget på at det har gått store kvikkleireras i ytre deler av kommunen i forhistorisk tid.